Mye av det jeg liker å skrive om ville nok naturlig havna under kategorien Produktivitet. Samtidig så er det ikke nødvendigvis produktivitet jeg bryr meg. I form av å gjøre mer og mer, på mindre og mindre tid. For tilrettelegger du egentlig for kvalitet på den måten? Tilrettelegger du for å løse et problem som både er riktig, i tillegg til å være viktig?
Mye av det jeg liker å skrive om ville nok naturlig havna under kategorien Produktivitet. Samtidig så er det ikke nødvendigvis produktivitet jeg bryr meg. I form av å gjøre mer og mer, på mindre og mindre tid. For tilrettelegger du egentlig for kvalitet på den måten? Tilrettelegger du for å løse et problem som både er riktig, i tillegg til å være viktig?
Sakte og rolig
En av podcastene jeg hører på heter “Hurry Slowly”, av Jocelyn K. Glei, (som tidligere jobba i Behance). Tittelen aleine er jo kjempefin, og det minner meg i grunn om utrykket:
“Slow is smooth, and smooth is fast.”
Og la vårs ta en kjapp kikk på det der. For ved å gjøre noe sakte så gjør du det kanskje med mer ømfintlighet, med mer presisjon. Mer ro. Ut i fra hva jeg kunne finne ut virker det som det er et utrykk fra spesialstyrkene i den amerikanske marinen, og at tanken bak utrykket er:
(When) performing a critical task correctly and completely and exactly (i.e. taking the amount of time required to do all those things) would always overall, have better results in a shorter time, than hurrying to perform the same task, concentrating on speed alone.
Napoleon sa forøvrig noe tilsvarende, bare mer gentleman-aktig:
Dress me slowly, I’m in a hurry.
But I digress!
Senke tempoet
I hver episode av den podcasten jeg nevnte, så sier hun “It’s a podcast about pacing yourself”. Og det er noe veldig fint med det. På norsk ville vi vel oversatt det til å roe ned, eller senke tempoet. Samtidig er ikke det helt dekkende, kjenner jeg.
For meg så handler “pacing yourself” mer om å senke tempoet der du er nå, sånn at du skal klare å holde samme farten seinere.
Å gi alt du har fra start er en stor fordel om du skal løpe 100-meteren i OL, men om du skal løpe 42 km i et maraton vil det nok være en dårligere taktikk. Derfor er du nødt til å senke tempoet fra starten av for å kunne klare å holde like høy hastighet når du allerede har løpt 38 km. For meg er det det utrykket “pacing yourself” handler om.
For i en verden hvor ting skal gå fortere og fortere så mister man nok litt av intensjonen med selve arbeidet. Grunnen til at du gjør det i det hele tatt.
Press fra utsida eller innsida
Personlig er jeg nok også av typen som kan bruke mer tid på å lage systemet rundt oppgaven jeg skal gjøre – altså skape noen rammer – enn jeg faktisk bruker på å gjøre selve tingen. Og det kan føre med seg litt stress, for da virker det som jeg prokrastinerer, men i det tilfellet er jo det press jeg har lagt på meg sjøl.
Og det er et av poengene jeg vil få fram. At presset av å konstant jobbe fortere tror jeg kommer mer innenfra enn utenfra. For all del, det hender man møter på forventninger på arbeidsplassen om å jobbe fortere enn det man gjør, men først bør du nok sjekke om forventningene kommer fra deg sjøl. At det er du som kjenner på at du må jobbe fortere basert på en følelse, eller måten du tolka noe som blei sagt.
”By pacing yourself”, og minne deg på hvorfor du gjør jobben, eller oppgaven, til å starte med så tror jeg også man får mer glede ut av å gjøre tingen.
Hva jeg egentlig bryr meg om
Og det går også tilbake til det jeg starta med. For det er ikke produktivitet jeg bryr meg om. Det som er viktig for meg er å få mer ut av den tida jeg allerede bruker. Å finne måter å gjøre ting på som kan skape mer glede mens jeg faktisk gjør tingen. Måter som enten tilrettelegger for mer nysgjerrighet, eller som fjerner friksjon fra arbeidsflyten. Sånn at jeg kan fokusere lettere på tingen jeg bestemte meg for å gjøre.