Kunstig intelligens som sparringspartner

Intro

I det siste har jeg tenkt mye på det å bruke kunstig intelligens som en sparringspartner. For jeg liker godt å tenke ut høyt. Å snakke ut det jeg tenker, som en måte å komme fram til en konklusjon. Tidligere har jeg utforska hvordan kunstig intelligens passer inn i arbeidsflyten min, og hittil vil jeg definitivt si at å bruke det som sparringspartner virker mest lovende.

Hvordan fungerer det i praksis?

På mange måter overlapper det med rubberduck-konseptet, som går ut på å øke din egen forståelse for en problemstilling ved å forklare det for noen andre. Eventuelt en gummiand hvis du ikke har noen andre å forklare det til, derav navnet.

Ikke bare har jeg tenkt på å bruke AI som en sparringspartner, men jeg har også brukt det en god del. Og følelsen jeg sitter med nå er at det er ganske så revolusjonerende. Det er neimen ikke et ord jeg bruker ofte, så la meg heller vise deg hva som er så imponerende.

Det som skjer i filmen over er at jeg snakker, eller tenker ut høyt, til ChatGPT, som deretter transkriberer hva jeg har sagt. Det blir ikke perfekt, men nesten, og uansett er det mer enn godt nok. For når jeg trykker på send får jeg en oppsummering av hva jeg har sagt, fordelt utover de temaene jeg har snakka om. Avslutningsvis får jeg også noen oppfølgingsspørsmål som hjelper meg med å utforske tanken videre.

Altså.. Kan vi bare ta et lite øyeblikk for å anerkjenne hvor sjukt det der er? 🤯

Eksempel

For å skrive denne artikkelen begynte jeg å lufte noen tanker. Her kan du lese hva jeg sa:

Jeg har lyst til å skrive en artikkel om hvorfor jeg synes det er så interessant å bruke kunstintelligens som en slags samtalepartner i dette tilfellet.

Og det jeg kanskje trenger litt hjelp til er å snakke om hvordan det er nyttig for arbeidsflytten min som UX-designer. For det er det jeg har lyst til å ha som vinkling. Egentlig hvordan jeg som UX-designer bruker kunstintelligens som en samtalepartner eller en sparringspartner for å tenke ut høyt og tenke ut et konsept. Eller kanskje ikke et konsept, men heller ulike problemstillinger som dukker opp.

Om du ser nøye så er det skrivefeil, som f. eks “kunstintelligens” og “arbeidsflytten”, men resten er faktisk helt perfekt.

Basert på det fikk jeg et svar fra ChatGPT som føles langtekkelig å dele her, men for at du skal få en god forståelse av hvordan det kan brukes tenker jeg at det er relevant å se svaret ord-for-ord:

Svaret fra ChatGPT

Hei! Det høres ut som en spennende ide for en artikkel, og jeg kan helt klart hjelpe deg med å spisse budskapet ditt. Her er en liten oppsummering av hva du nevnte, delt inn i temaer:

• Artikkelens tema: Du ønsker å skrive om hvordan du bruker kunstintelligens som samtale- og sparringspartner i ditt arbeid som UX-designer.
• Hensikt: Målet med bruk av kunstintelligens er å tenke høyt og utforske ulike problemstillinger som oppstår i arbeidet ditt.
• Vinkling: Du ser for deg å fokusere på hvordan dette verktøyet bidrar til din arbeidsflyt som UX-designer.

For å utdype artikkelen din, kunne vi kanskje tenke litt rundt disse spørsmålene:

• Bruksområder: Kan du beskrive noen spesifikke situasjoner hvor kunstintelligens har vært spesielt nyttig i ditt arbeid? Hvilke problemstillinger har du kunnet utforske eller løse?
• Fordeler: Hva tror du er de største fordelene ved å bruke kunstintelligens som en samtalepartner? Er det spesielle aspekter ved UX-design hvor du finner dette verktøyet spesielt verdifullt?
• Personlig erfaring: Har du noen personlige erfaringer eller historier som illustrerer hvordan denne teknologien har påvirket ditt arbeid positivt?
• Fremtidsperspektiver: Hvordan ser du for deg å utvikle bruken av kunstintelligens i ditt arbeid fremover? Finnes det potensial for nye måter å integrere AI i UX-design på?

Hva tror du om disse punktene? Kan de hjelpe deg å dykke dypere inn i hovedtemaene dine?

Tilbake til mine menneskelige meninger

Det der er temmelig solid! Det jeg liker best er at jeg kan få en distanse til mine egne tanker, som gjør det lettere å sortere det i huet mitt. For som du sikkert kjenner til kan det være vanskelig å “tenke seg ut” av en situasjon.

Det er neimen ikke alle spørsmålene som er like relevante, men som regel er det ett eller to som får meg til å tenke litt annerledes. Som gir meg momentum. Og momentum er et viktig poeng her. For det motsatte er nøyaktig det jeg vil unngå. Nettopp det å stå stille. Den følelsen av å ha satt seg fast i et tankemønster. Som hvis du har kjørt deg fast i gjørme uten nubbsjangs til å flytte på deg, og du aner ikke hva du kan gjøre for å komme deg videre.

Der har kunstig intelligens vist seg å være skikkelig god. Som en metaforisk traktor som drar deg ut av gjørma.

Men hva er det egentlig som skjer her?

For å få det svaret jeg vil, har jeg gitt noen instrukser:

Overordnet vil jeg at du skal oppføre deg som en samtalepartner, som kommuniserer på norsk, og opprettholder en balansert, jovial tone i samtalen, uten å bli for formell. Målet er å samarbeide om å spisse et budskap, samtidig som vi tilrettelegger for en vennlig og engasjerende samtaleatmosfære.

1. På en veldig kortfattet måte vil jeg at du skal oppsummere essensen av det jeg har sagt, etterfulgt av relevante oppfølgingsspørsmål for å utforske tankene videre. Oppsummeringen fordeles på ulike temaer i en punktliste, med uthevet tekst rundt selve temaet.

2. Oppfør deg som en sparringspartner i en samtale. Din rolle er å være støttende og delta, ikke bare gi svar. Ikke oppfør deg formell og prippen, men heller litt jovial (ikke for mye).

3. Jeg vil at du skal stille oppfølgingsspørsmål rundt jeg nevner, og tankeprosessen. Målet ditt er å hjelpe meg med å utdype tankene mine, og konkretisere det i større grad. Det inkluderer å be meg utdype der det er relevant, og komme med forslag til hva jeg kan utdype eller utforske videre.

4. Jeg ønsker at du skal oppfordre meg til å forklare ideene i detalj, og etterligne "rubber duck debugging"-konseptet.

Her ser jeg at jeg kunne rydda opp litt, for å gjøre instruksene kortere, men det får jeg ta seinere. Om du vil gi det et forsøk kan du kopiere og lime inn de instruksene i AI-chatten din, så vil du nok få et lignende resultat. Alternativt kan du bruke Samtalepartneren min (som i praksis er dønn lik), men som jeg har gjort tilgjengelig i GPT-butikken. Da må du riktignok ha et aktivt abonnement.

Disclaimer

Per dags dato er det ingen talefunksjon på dataversjonen av ChatGPT, så du er nødt til å bruke appen på mobil i stedet.

Eller du er ikke nødt til det, men det kommer jeg tilbake til mot slutten. Først vil jeg vise deg hvordan du kan bruke kunstig intelligens som sparringspartner sjøl.

Små nyanser

Det er intet mindre enn 3 ulike måter du kan gå fram på her, men det er én som er soleklart bedre enn de andre.

For du kan enten bruke:

1. ChatGPT sin egen tale-til-tekst-funksjon
2. ChatGPT sitt muntlige grensesnitt hvor du snakker, og får muntlige svar fra en ekstremt amerikansk-norsk stemme
3. Apple sin dikteringsfunksjon, som skriver ned det du sier

Dikteringsfunksjonen til Apple har blitt forbausende god på å forstå norsk, så den er ikke dum, men etter 1-2 minutter så stopper den opp. Der er det en begrensning, og den blir fort irriterende.

Med ChatGPT sin tale-til-tekst-funksjon derimot kan du snakke uavbrutt i flere minutter, og trykke på stopp når du føler deg ferdig. Og du kan ta deg lange tenkepauser uten at det påvirker teksten du får i andre enden.

ChatGPT har også et slags muntlig grensesnitt. Jeg har bare testa det såvidt, men sånn som stemmen er nå, så høres det altfor dumt ut når du skal holde samtalen gående på norsk altså. Makan til amerikansk aksent på norsk uttale skal du leite lenge etter.

Det som egentlig er mer irriterende med det muntlige grensesnittet er at det ikke gir deg muligheten til å ta tenkepauser. For med en gang du stopper å snakke så tolker den det som at du er ferdig, men det er jo ikke alltid tilfelle.

Uansett. Denne måten å interagere med kunstig intelligens på bringer vårs inn på noe som kan kalles for “Conversational interfaces”, som jeg lærte om nylig.

Conversational interfaces

Conversational interfaces er rett og slett grensesnitt som er lagd for at du skal kunne snakke med det.

Christopher Pearsell-Ross introduserte meg for temaet da han holdt et foredrag på IXDA nylig. Der snakket han om “Building to learn, not launch”, med undertittelen “Using strategic foresight, speculative design, and technical prototyping to explore AI and emerging interfaces”. Det var knallbra fra ende til enden, og du kan faktisk se opptak av hele kvelden, men foredraget hans begynner på 56:36.

Eksempelet han brukte på et sånt Conversational Interface var en hybrid mellom en telefon fra 70-80-tallet, kombinert med en raspberry-pi, Whisper, ChatGPT og annen moderne teknologi. Det var noe Christopher, og gjengen i Schibsted Futures Labs, lagde som en prototype, for å utforske et mulig fremtidsscenario.

Bildet er lånt fra en artikkel Christopher skreiv, som heter – On speaking terms with machines. Det er utrolig interessant å lese hvordan denne typen teknologi kan adressere en økende ensomhet i verden, samtidig som det også kan ha negative konsekvenser.

Du kan se en demonstrasjon av hvordan det fungerte på Linkedin-sida til Schibsted.

Hvem er det for?

Etter foredraget spørte jeg han om hva folk ikke likte med den typen “conversational interfaces”, og da nevnte han at det kan fort føles langtekkelig. Spesielt for folk som foretrekker at noe er “short and sweet”, helst presentert i en kort punktliste. Basert på det du sier så kan den kunstige intelligensen finne på å stille deg flere spørsmål om gangen. Som i gjengjeld kan gjøre det vanskelig for deg å måtte ta stilling til flere ting i samma slengen.

På den positive siden derimot så nevnte han at det passa veldig godt for folk som liker å snakke seg gjennom en problemstilling. Altså folk som snakker for å tenke. Og han nevnte et eksempel med en kollega som hadde snakka med denne telefonen i 20-30 minutter, fordi han syns det var oppriktig nyttig, selv om intensjonen var at man skulle være ferdig etter 5 minutter ca.

Om du vil dykke dypere i det prosjektet anbefaler jeg virkelig å lese artikkelen jeg nevnte tidligere.

Inspirasjon fra science fiction

Christopher nevnte også at prosjektet var inspirert av science fiction-filmer, som kan være en interessant måte å utforske ekstremtilfellene. Hvor du ser for deg en eller flere alternative framtider, men at de er basert på virkeligheten sånn vi kjenner til den. Filmen, “Her”, var et av eksemplene Christopher nevnte. Med Joaquin Phoenix i hovedrollen, som sakte, men sikkert forelsker seg i et AI-basert operativsystem, med stemmen til Scarlett Johansson.

Mesteparten av handlinga i filmen utspiller seg ved at Theodore Twombly, som er rollen Joaquin Phoenix spiller, snakker til operativsystemet på telefonen sin, med en ørepropp. I ny og ne viser han også operativsystemet det han ser gjennom kameraet på telefonen. Filmen er fra 2013, og holder seg imponerende bra, mye fordi de ikke viser for mye detaljer av det digitale grensesnittet.

I stedet fokuseres det heller på den emosjonelle sida av å interagere med teknologi på samme måte som vi ville gjort med et annet menneske. Om vi ser filmen i sammenheng av det jeg starta med å skrive om, så utforskes det hvordan det kunne sett ut dersom kunstig intelligens ikke bare var en sparringspartner, men også en livspartner.

Den er definitivt verdt en kikk (ligger på Netflix), men bare vær klar for en overraskende klein sex-scene på starten der.

Talegjenkjenning på dataen

Som jeg nevnte tidligere er det ingen talefunksjon på dataversjonen av ChatGPT. Som er synd, for å snakke direkte til ChatGPT har utvilsomt vært den beste måten å gjøre dette på, basert på det jeg har prøvd. For alternativene er:

1. Bruke dikteringsfunksjonen til Apple for å skrive ned det du sier
   1. Her har jeg lagd en hurtigtast for å aktivere det ved å trykke to ganger på fn-knappen som jeg aldri bruker uansett
2. Bruke en annen AI-tjeneste for å transkribere det du sier

Etter å ha testa begge de tilnærmingene fant jeg ut at det var lettere å bruke mobil-appen til ChatGPT for å si det jeg vil si, også åpne det opp i nettleseren på dataen, og lese svaret der. Som du kan se på bildet under, hvor jeg festa telefonen til pulten, for å være litt fancy, mens resultatet vises på dataskjermen ved siden av.

Samtidig fant jeg såklart et par alternative apper til dataen som er verdt å sjekke ut, hvis du er nysgjerrig, nemlig MacWhisper, og SuperWhisper. Det de begge har til felles er at de er basert på Whisper, som navnene tilsier, som er OpenAi sin tjeneste for talegjenkjenning. Det er selve grunnlaget for at de kan transkribere det du sier. De har litt ulike tilnærminger, og vil nok funke veldig bra til noen formål, men akkurat som en sparringspartner syns jeg ChatGPT var mest sømløst.

Oppsummering

Hva kan det brukes til

Når jeg ser gjennom loggen min nå, over samtalene jeg har hatt handler de om:

• Forberedelser til møter (hva jeg vil oppnå, hvilke utfordringer jeg må navigere osv.)
• Hvordan strukturere en tale, et manus til en liten filmsnutt, eller en quiz
• Håndtere logistikk for en gitt situasjon, altså å tenke gjennom hva som må skje når til ulike tidspunkt
• Utforske vinklinger for å skrive en artikkel, og hvilke underliggende temaer som kan være relevant (for eksempel de negative begrensningene, og positive mulighetene ved å bruke AI som en muntlig sparringspartner)

Jeg trodde jeg hadde hovedsakelig brukt det til jobb, men ser nå at jeg også har brukt det en del privat. Og det funker overraskende bra altså. Når jeg har satt meg fast i en tankebane hjelper det meg virkelig med å trekke det i gang igjen, i en eller annen retning, og skape et momentum som leder til en konklusjon.

Hvordan gjør du det på en god måte?

1. Aller først bør du bare bable i vei. Ikke tenk på at det skal gi mening, eller være presist.
2. Velg deg ett eller to oppfølgingsspørsmål du vil svare på, og drit i resten. ChatGPT vil foreslå å trekke samtalen i flere retninger, men du bør velge det du er nysgjerrig på sjøl.
3. Når du er inne på et spor som virker relevant bør du si i fra om det – “Det du sa om x er et godt poeng. Om vi skulle utforska det nærmere hvordan kunne det sett ut?”
4. Til slutt kan det være nyttig å be om en oppsummering, gjerne med tydelige handlingspunkter for veien videre.

Om du ender opp med å gi det et forsøk vil jeg veldig gjerne høre om hvordan det går, og hva dine erfaringer er med det. Syns du at det virker som en skummel ting? At vi ikke “trenger” venner, familie og andre medmennesker lenger? Eller er du mer optimistisk rundt det hele?