En introduserende feilsitering
Jøss, visste du at Astrid Lindgren aldri skreiv ordene “Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert”? Selv om det er ett av de mest karakteristiske Pippi-sitatene noensinne.
I boka ”Pippi Langstrømpe går ombord” sies det riktignok noe som kan minne om det samme budskapet, når Pippi blir spurt om hu kan spille piano. Jeg fant bare den danske versjonen riktignok, så bare vit at “klaver” er piano på dansk:
“Hvordan skulle jeg kunne vide det, når jeg aldrig har prøvet,” sagde Pippi. “Jeg har aldrig haft noget klaver at prøve det på. Og det siger jeg dig, Tommy - at spille klaver uden klaver, kræver kolossal træning, inden man får det lært.”
Hvis det røska opp i en del av barndommen din også, som det gjorde med meg, så kan du nok sette pris på de to artiklene her:
- “Hvem forfalsket Pippi?”, av Martin Haave
- “Pippi - 75 år, fræk og fejlciteret”, av Martin Jørgensen ved Hjørring Bibliotek, og Line Elise Hoffgaard
Gjør som pippi
Hvordan kom jeg inn på det? Jo, i ny og ne er det noen som sier at du skal “gjøre som Pippi”. Altså å ha innstillingen om at du kan gjennomføre noe, utenom å faktisk ha gjort det før.
Nettopp det å bruke en person, eller en karakter, som motivasjon til å gjøre noe er det jeg vil fortelle deg om nå.
Finn din egen Cato
Nå for tida holder jeg på å lese ei bok som heter The Daily Stoic, hvor det står:
Seneca tells us that we should each have our own Cato—a great and noble person we can allow into our minds and use to guide our actions, even when they’re not physically present.
Cato den yngre, som han også er kjent som (siden oldefaren hans ble omtalt som Cato den eldre), var en romersk politiker. I boka beskrives han som:
..best known for his self-discipline and for his heroic defense of the Republic against Julius Caesar, appears constantly throughout Stoic literature—which is interesting because he didn’t write anything down. He taught no classes. He gave no interviews. His bold and brave example is what made him such a commonly cited and quoted philosopher.
Denne tanken om å bruke en person for å guide handlingene våres, selv når de ikke er til stedet er noe jeg faktisk gjør titt og ofte.
Eksempel på en Cato
Når jeg sitter fast med en kode-utfordring så prøver jeg først å chatte meg fram til en bedre forståelse med AI-chatten til Raycast.
Når jeg virkelig står bom fast derimot sender jeg en melding til Truls Henrik. Eller. Som oftest så skriver jeg en melding til Truls Henrik, men jeg sender den ikke nødvendigvis. Det er nemlig en forskjell der.
Om du ser nærmere på de to meldingene der så ser du at den ene blei sendt 21:03, og den andre 22:36. I den tida mellom der er det flere ting som skjer.
Når problemet oppstår, når jeg innser at jeg ikke veit hva jeg skal gjøre, så tenker jeg at jeg må spørre noen som kan mer enn meg. Som Truls Henrik. For at han skal forstå hva jeg sliter med må jeg prøve å definere det. Da er det noen spørsmål jeg stiller meg sjøl:
- Hva er det jeg prøver å få til?
- Hva har jeg gjort hittil?
- Om jeg skulle gjetta, hva tror jeg kan være galt?
Etter jeg sendte den første meldinga så var det nettopp det jeg gjorde. Jeg lista opp alt sammen, og før jeg skulle trykke på send så tenkte jeg “Nei, alvorlig talt, jeg kan jo gi det et forsøk iallefall, før jeg spør.”
Og veit du hva? Jeg kom så klart fram til et svar. Kun ved å gå gjennom den regla så finner jeg overraskende ofte en løsning faktisk. Helt på egenhånd, selv om det er en slags moralsk støtte involvert.
Rubberducking
Den tilnærminga er nok det mange ville kalt for rubberducking. Som kort fortalt går ut på å øke din egen forståelse for en problemstilling ved å forklare det for noen andre, eller en gummiand:
The name is a reference to a story in the book The Pragmatic Programmer in which a programmer would carry around a rubber duck and debug their code by forcing themselves to explain it, line by line, to the duck
I prinsippet gjør jeg det samme når jeg skriver til Truls Henrik. Jeg bare bruker han som en slags “proxy”. Jeg ser for meg at jeg skal forklare det til nettopp han. Da prøver jeg også å formulere meg på en tydelig måte. Samtidig så vil jeg ikke kaste bort tida hans, så det er viktig for meg å kunne vise at jeg har prøvd å finne ut av det sjøl. Den følelsen motiverer meg også til å gi det ett ekstra forsøk, før jeg gir meg, og sender meldinga. Og det er som regel da jeg finner en løsning.
Truls Henrik har riktignok ikke en gummiand sjøl, men han har en flamingo:
Metaforiske mentorer
På sett og vis snakker vi om en metaforisk mentor. En indre veileder som hjelper deg med å ta en avgjørelse. I The Daily Stoic-boka snakker de om “the indifferent spectator”. Som ikke trenger å være en faktisk person, men bare noen du har med deg i tankene når du skal til å gjøre noe.
Just someone who, like Seneca said, can stand witness to our behavior. Someone who can quietly admonish us if we are considering doing something lazy, dishonest, or selfish
Det høres jo litt heftig ut egentlig, men i praksis er det supernyttig!
Enten om det er å gjøre en god handling som å løfte ned kofferten for noen på toget. Eller å kildesortere. Gjennomføre den treningsøkta når du helst vil droppe den. Stå over den siste ølen på byen. Legge ned den ekstra innsatsen på det prosjektet du jobber på. Hva enn det måtte være. Lage lunsj til dagen etter, selv om du egentlig vil sove, sånn at det ikke er like lett ta et usunt valg i øyeblikket.
Truls Henrik er én av flere metaforiske mentorer som jeg bærer med meg, og hver person har sitt “område”. Enten om det handler om kosthold og trening, eller å tørre noe jeg egentlig ikke tør.
Fordelen med en metaforisk mentor er at du ser for deg hva personen må vite for å kunne hjelpe deg. Du kan se for deg hva de har sagt eller gjort i forskjellige situasjoner tidligere, selv om de faktisk ikke er tilstede. Mentoren blir altså hva du trenger at den personen skal være, i det øyeblikket du trenger veiledning.
Andres prosesser
Derek Sivers og Tim Ferriss har diskutert om dette med metaforiske mentorer tidligere. Om hva som utgjør en god mentor, og hvordan du kan spørre en mentor om hjelp. Mye av det har jeg nok lært derfra, for de snakker også om å ikke ville kaste bort tida til personen du skal spørre om hjelp, og gi de et enkelt grunnlag å gi råd på.
Måten Derek Sivers gjør det er ved å:
First I write a really good description of the problem. And then I summarize it. I summarize the context, the problem. I summarize my options. And I summarize my thoughts. Because I got to make this succinct (like half a page). …And then before I send it to them, I try to predict what this person would say.
Og akkurat det med å forutse hva en person kan finne på å si er spennende. I noen tilfeller kan du såklart bomme, og tilegne en person meninger som ikke stemmer, men ofte kan det være nyttig å se for seg hva slags råd en person ville gitt deg.
Mentorene han snakker om er riktignok anerkjente forfattere, og folk som er ganske høyt på strå, men prinsippet blir det samme:
I know the way this guy thinks I’ve read all his books. I know the way we’ve talked a lot. I know what he would say. So then I internalize that. And I address those points that I’m predicting they would say. I’m going to address those in advance, again, to not waste their time.
Nettopp siden han gjør denne øvelsen, med å se for seg hva de ville svart, så nevner han også:
So the truth is I haven’t talked to my mentors in years. And one of them doesn’t even know I exist.
It’s all in your head. It’s about the summarization of your situation, thinking of it from another person’s point of view. You can predict what this person would say. If you’re a fan of their books and they’re podcasts and their talks, you know what they would probably say. So do it yourself.
Så, hva med deg? Hvem er dine Catoer, eller dine metaforiske mentorer? Og i hvilke situasjoner er det du henter dem fram?