Når nysgjerrigheten overlapper
Å nerde ut om det ene og andre temaet er jo i stor grad det jeg gjør her. I øyeblikket føles det ofte snevert – som at det bare er jeg og noen få andre som tenker på det. Som for eksempel:
- Hvordan du dummer ned smarttelefon din
- Bake med surdeig
- Tilrettelegg for gjenbruk av notatene dine med Zettelkasten
- Hva vi kan lære av et 50 år gammelt dataprogram
Plutselig havner jeg i en prat med noen som er nysgjerrig på akkurat det samme temaet. Bare at vedkommende har såvidt skrapa overflaten av det jeg veit er et dyyypt kaninhull.
I de øyeblikkene er det utrolig gøy å bare ha muligheten til å sende en link til en artikkel hvor jeg har samla refleksjoner og erfaringer, fra da jeg utforska nøyaktig det samme temaet. Med den samme nysgjerrigheten som personen jeg snakker med har der og da.
Men hvor ofte skjer det egentlig?
Du skulle tro det bare var noe som skjedde en gang i blant, men ettersom jeg skriver mer og mer skjer det også oftere og oftere. Rett og slett fordi jeg har en større bredde å ta av.
Det virker åpenbart når jeg sier det på den måten, men jeg hadde ikke kommet dit uten å være bevisst på at det kan skje. I stedet for å se på det som et artig unntakstilfelle prøver jeg nå å tilrettelegge for det.
Ved å skrive ned tankene mine som om det var ment til én person — og fokusere på å lære åpent — kan jeg også dele det med alle i etterkant.
Det aller beste argumentet er også at om noen uker, måneder eller år så kommer heller ikke du til å huske hva du tenkte da du leste en spesifikk setning. Du kommer ikke til å huske hvorfor de ordene traff deg der og da. Derfor trenger ikke målgruppa di å være noen andre enn ditt framtidige, fremmede jeg.
Du trenger ikke vente på at noen skal spørre deg om et tema du kan mye om for å reflektere på det. Bare start der du er nå, og dokumenter det du lærer. Og del det på en eller annen måte som er enklest for deg. På den måten kan både ditt framtidige deg, jeg, og alle andre få glede av det.