Grunnen er veldig enkel. En notatbok distraherer deg ikke i å skrive ned en tanke. Det gjør derimot telefonen din.
En notatbok derimot føles som om den oppfordrer deg til uavbrutt tankegang. Det er overraskende likt som en venn som er veldig god til å lytte. Du veit, den personen som bare følger konsentrert med på hva du sier, og gir deg en anerkjennende lyd underveis, bare for å si “Å ja, jeg skjønner akkurat hva du mener”. Å skrive i en notatbok er akkurat som den følelsen der.
Om jeg drar fram telefonen derimot så er det en annen sak.
Den digitale ulempa
Jeg rørte vel innom det her i ett formål om gangen, men til og med når jeg bare skal fokusere på å skrive ned et enkelt notat så må jeg altså vurdere mellom tre ulike apper – hvor hører denne tanken hjemme? Og dersom jeg velger Notion må jeg også vurdere om det er relatert til jobb eller fritid. Og det var grunnen til at jeg begynte å bruke Bear mer og mer, som er en lynkjapp app som jeg kun brukte for å skrive noe ned, og ikke bearbeide tanken noe videre.
Ulike faser
Det jeg ikke hadde tenkt over da var at den appen dekka behovet mitt for å fange en tanke. For å dokumentere en kjapp tanke. “Quick capture” som det blir kalt på engelsk. Jeg hadde ikke tenkt over at et notat har ulike faser. Det har jeg lyst til å skrive mer om, men den tanken må nok marinere mer før jeg kan si noe konkret.
Problemet med Bear-appen riktignok er nettopp det at det er en app. Den omringer seg av et hav av potensielle avsporinger og olivengreiner som kan distrahere meg fra det jeg opprinnelige skulle gjøre – nemlig å kjapt rable ned en tanke.
Hva slags tanker, spør du?
Her er noen eksempler:
- “Skriving: Om eksperimenter i livet → Trenger ikke gjøre alt hver dag”
- Hvor: I garderoben på treningssenteret
- ”Hedonia/Eudaimonia”
- Hvor: Under et foredrag om ulike kommunikasjonsstiler
- ”Lag et storyboard av noe som skal kodes, som en måte å si til deg selv “Nå skal jeg gjøre det her”, for å lettere definere hva man vil oppnå, eller hva som må gjøres i ulike steg.”
- Hvor: På en kafé med en kompis
Det som er felles for de tre eksemplene er at det er noe som skal bearbeides på en eller annen måte, en eller annen gang, men jeg vil bare ikke glemme det. Det er flyktige tanker, som en kollega av meg sa det så fint.
Format og følelse
For de spesielt interesserte er notatboka altså av typen Moleskine, med blanke sider, og den er 9x14 cm stor. Det kunne vært hva som helst, men det var den jeg hadde liggende rundt. Den er altså omtrent samme størrelse som en mobiltelefon, bare like bred som en lukka hånd. Det som overraska meg er at formatet av akkurat den notatboka passer så perfekt i en bukselomme.
Nå har jeg en følelse om at lommene på damebukser ikke er like romslige, så det kan nok by på en utfordring.
Nå har det vel gått ca en måneds tid, med notatboka i lomma, og til min store overraskelse kjenner jeg aldri at den er der. Til og med om jeg ligger i en rar vinkel på sofaen, eller om jeg sitter lange timer på en kontorstol, så kjenner jeg aldri behovet for å ta den ut av lomma.
Pennen
Hva er vel en notatbok uten en penn? Og det her er langt mindre tilfeldig. For du kjenner når du har en penn i lomma. Den er lenger, og “stikker” litt i hofta når du setter deg ned. Heldigvis hadde jeg en bitteliten penn liggende fra før av, for nøyaktig en sånn situasjon. Det er en Fisher Space Bullet penn, og kan kjøpes på Lush Dive, om du har lyst på en sjøl.
![[images/Simens skjermbilder 05-03-2023- kl 16.27.16@2x-squashed.jpg|images/Simens skjermbilder 05-03-2023- kl 16.27.16@2x-squashed.jpg]]
Avsluttende tanker
Alle slags type systemer eller vaner som vi har i hverdagen vil aldri være nyttige med mindre vi tar dem i bruk, og faktisk utfører handlingen. Sånn sett er tillit til systemet en overraskende viktig del. Det er derfor jeg alltid har vært litt misunnelig på de av dere som drar rundt på en sånn tjukk almanakk, eller en sjuende sans som de også kalles. For det virker som dere har så stålkontroll på alt. For du veit at alt er der.
Den stålkontroll derimot er jo nettopp den tilliten til systemet som jeg snakker om. Når du først har anerkjent for din egen del at “Det her er sånn jeg gjør ting”, så er det utrolig befriende. For da bruker du ikke noe mental kapasitet på å vurdere hva du skal gjøre. Du bare veit.
Og for øyeblikket føles det ut som det er der jeg er med notatboka. Om jeg trenger å huske noe til seinere så rabler jeg ned noen kjappe stikkord. Da stoler jeg på at hvis jeg trenger å ta i bruk den tanken seinere, eller om jeg tenker “Å, hva var den tanken jeg hadde tidligere i dag igjen?” så veit jeg hvor jeg finner den.
Inspirert av “This pocket notebook is slowly replacing my phone”, av Austin Schrock.