Inspirasjonen for hvorfor du burde dumme ned smarttelefonen din var en video fra Brandon Shaw (link nedenfor), hvor han gjorde ulike grep for å unngå algoritmene vi blir så påvirket av i dag.
Han ville nemlig ha større kontroll over hva han hørte på, uten kontinuerlige forslag fra Spotify. Noe av det første han gjorde var å kjøpe seg en brukt iPod, fra eBay. En iPod Classic, for å være presis, med 80 gigabyte lagring, og en batteritid på rundt 30 timer.
Her var det flere ting som jeg syns var overraskende interessant:
- Jeg visste ikke at man kunne modifisere en iPod, og sånn sett øke lagringsplassen og forlenge batteritida
- Hvorfor det er verdifullt å eie sin egen musikksamling
Jeg kjenner at det her er tanker jeg har tenkt lite på, så hvorfor ikke tenke på det nå?
Hvorfor eie din egen musikksamling
Spotify lisensierer jo musikken du hører på. Det vil si at de betaler en sum til plateselskapet for muligheten til å dele sangen som er lagd. Fra dag én har dette vært en stor diskusjon i musikkbransjen, i og med at musikerne som står bak musikken kommer langt dårligere ut av den avtalen enn det Spotify gjør.
Taylor Swift var en av de første, store artistene som protesterte mot Spotify, da hun sa følgende, i 2014:
..All I can say is that music is changing so quickly, and the landscape of the music industry itself is changing so quickly, that everything new, like Spotify, all feels to me a bit like a grand experiment.
I’m not willing to contribute my life’s work to an experiment that I don’t feel fairly compensates the writers, producers, artists, and creators of this music.
Resultatet her var at Taylor Swift trakk all musikken sin fra Spotify. Nå veit jeg ikke med deg, men personlig ser jeg ikke på meg sjøl som en “Swifty” akkurat. Uansett, bare se for deg at favoritt-bandet ditt fra ungdomstida di bestemmer seg for at dem har fått nok av Spotify, og trekker samtykket sitt. Da kan ikke heller Spotify dele musikken deres lenger (selv om det sikkert er mange tilfeller hvor det gjøres uansett).
Resultatet da er at om du vil høre musikken igjen må du oppsøke det på en annen måte. Men hvor? Det er jo da opp til hver enkelt artist. Noen velger å publisere det på Soundcloud, andre velger å selge musikken sin på iTunes, noen flytter det kanskje til en annen plattform som Tidal fordi de får andre vilkår der. Ikke veit jeg.
Poenget er at du har mista tilgang til musikken som var så viktig for deg i en periode av livet ditt. Du kan såklart oppsøke det bandet på Soundcloud f. eks når du plutselig husker på at de finnes, men siden det ikke er der du hører på musikk til daglig er det også liten sjanse for at det kommer til å skje.
Og det er vel derfor artistene også kommer tilbake igjen. For hvis du ser på Paul McCartney, Jay-Z, Taylor Swift, Adele, Neil Young, Joni Mitchell, Prince. Alle de artistene har fjerna musikken sin fra musikktjenester som Spotify og Apple Music, men det har kun vært i perioder. Som en protest mot måten de blir behandlet på. Et strategisk grep for å vekke oppsikt rundt saken.
Men som sagt, så virker det som at alle kommer tilbake igjen. For hvis ikke musikken din finnes der hvor alle folka er, hvordan skal man da få lyst til å høre på det?
Blir det egentlig bedre?
Dersom du går for iPod-livet, og sånn sett tar et stort steg tilbake i tid, blir det bedre? Eller blir det verre? Vanskeligere? Vil det gi deg mer glede? Eller fylle deg med mer frustrasjon? Ikke veit jeg.
Derimot ser jeg at det er mange som snakker varmt om det å spille musikk uten distraksjoner. Som en måte å ta bedre vare på oppmerksomheten. At det å høre på musikk blir en mer bevisst handling. Og at du kanskje gjenoppdager sanger og artister du har hørt på for lenge siden, i større grad enn du ville gjort med Spotify.
Sammenlignet med multi-verktøyet som er telefonene vi bruker nå til dags, er iPoden kun ment til å høre på musikk. Selv om det teeeknisk sett er mulig å både se på video, bilder, ta notater osv., men det tviler jeg på at noen ville benytta seg av den dag i dag.
Det er noe tilfredsstillende med ting som gjør én ting veldig bra. Som har ett enkelt formål. Noe jeg forresten har snakka om tidligere, relatert til verden av apper. For som jeg også nevnte i den artikkelen, “..Når du kan gjøre alt blir det også vanskeligere å gjøre noe i det hele tatt”.
Før du løper avgårde for å kjøpe en brukt iPod på Finn er det to områder som er verdt å tenke på.
Kostnaden av ipod-livet
For det første kan det bli kostbart. Fram til nå har du sannsynligvis betalt Spotify ca 130 kr i måneden, altså 1500-1600 kr i året, for å høre på hva enn du vil. Med en iPod i hånda derimot må du gå over til å kjøpe én og én sang eller album. Prisen her vil variere, men stort sett koster én sang 9-12 kr, og et album koster nærmere 90-150 kr. Det vil si at for prisen av å bruke Spotify i ett år, kan du kjøpe rundt 130-170 sanger eller 10-17 album.
Samtidig er det vanskelig å sette en pris på følelsen av nostalgi, når du hører en sang du ikke har hørt på aldri så lenge, men som du spilte på repeat da du var yngre. Også kan vi ikke glemme den utrolig tilfredsstillende følelsen av å vri rundt på scrollehjulet på de gamle iPodene – holy moly altså! Den taktile følelsen der er av høyeste klasse. But I digress.
Brukeropplevelsen
En av de store fordelene med modifiseringa av ipoden, som Brandon viser i filmen jeg nevnte innledningsvis, er at du også kan bytte ut selve operativsystemet på iPoden.
Det er nemlig noe som heter Rockbox som lar deg unngå iTunes for å legge inn én og én sang. Du kan heller flytte mp3/wav-filer over til iPoden som du ville gjort med en hvilken som helst ekstern harddisk eller minnepinne du kobler til dataen.
Om du er nysgjerrig kan du se denne filmen av hvordan Rockbox ser ut i praksis. I filmen nevnes det også at selv om Rockbox har eksistert i over 20 år er det definitivt litt knot med å få det til å funke, og bruke, men det virker fremdeles som det beste alternativet. Også sammenlignet med iTunes.
Convenience vs verdier
Når man snakker om gode brukeropplevelser ser man ofte på om noe er “convenient”, som de sier på engelsk. Er det lett tilgjengelig? Enkelt å bruke? Det skal ikke komme i veien, men heller hjelpe deg med å gjøre det du vil. Med lite innsats fra din side. Ordet defineres som “the state of being able to proceed with something with little effort or difficulty”. I tillegg til “a thing that contributes to an easy and effortless way of life”.
Spotify gjør begge de tingene. Samtidig er det kanskje ikke alltid at det skal være så lett?
Verdibaserte balg
Noen ting er verdt å gjøre, selv om det kan gjøres lettere. Noen ganger fordi det bygger karakter, eller forsterker en side av identiteten din, andre ganger fordi det bygger oppunder den personen du har lyst til å være.
Det å kjøpe musikken du setter pris på, sang for sang, album for album, kan være en mer direkte måte å støtte artistene du liker. Som igjen kan bidra til at artistene kan bruke mer tid på å lage mer musikk. Enten om det er ved å kjøpe en LP-plate på konsert, eller kanskje ved å kjøpe sangen på iTunes. Jeg veit ikke nok om prismodellen til Apple, og hvor mye artister får betalt av å ha musikken der, til å si noe sikkert.
Prosessen av å forme din egen smak
Brandon Shaw tok også en prat med Kyle Chayka, forfatteren av boka “Filterworld: How Algorithms Flattened Culture”. For å tydeligere formulere opplevelsen han hadde, og få nye innspill. Her forklarer Kyle en tanke om at smaken din – hva du liker og ikke liker – er en prosess. Det er noe du må utvikle, og på sett og vis en jobb som må gjøres.
It’s something you have to put work into, and cultivate intentionally. What comes after that is just cultivating something like a collection or a library, or an organization of things that you know you like. It could be a library of books, it could be an art collection, it could also be playlists on Spotify. Or it could be an iPod.
Noe som minner meg om konseptet rundt et anti-bibliotek, som du kan se på som alle bøkene du eier, men som du ikke har lest ennå. Det er bøker som du personlig er nysgjerrig på, og har lyst til å utforske.
Problemet (men også fordelen) med algoritmer er at vi i større grad enn før får tildelt en smak. Utenom at du trenger å ta bevisst stilling til det du hører på. Enten om det er gjennom radio-funksjonen, hvor du får den ene sangen servert etter den andre kun basert på én sang som passet stemningen der og da. Eller de “Daily mix”-spillelistene hvor du får forslag basert på det du har hørt på tidligere.
Til dels velger vi så klart hva vil høre på. Samtidig virker det sannsynlig at Spotify f. eks gir deg temmelig trygge forslag, med sanger som har en lav risiko for at du skal mislike det du hører på. Sånn sett kan jeg skjønne grunnprinsippet Kyle Chayka snakker om, at algoritmene “flater ut” kulturen.
Konklusjon
Personlig har jeg brukt Spotify nå i 15-16 år. Det er egentlig helt vanvittig å tenke på, at det finnes en tjeneste i som jeg har betalt for å kunne bruke på en månedlig basis, over såpass lang tid.
I løpet av den tida har jeg vent meg til at jeg kan finne så og si hvilken som helst sang, når som helst. Den luksusen vil jeg aldri få med en iPod.
Men kanskje det ikke er poenget? Kanskje det heller er snakk om å ta vare på de låtene og albumene som virkelig betyr noe for deg? At det å kjøpe et album på iTunes og legge det over på en iPod er som å kjøpe en vinylplate. Som å spare på et minne. Ikke veit jeg. For øyeblikket har jeg ingen ambisjon om å kjøpe en iPod sjøl, men jeg syns det er en forfriskende tanke.