Jeg har tidligere snakka om at Parkinsons lov handler om hvordan arbeidet fyller den tida som er tilgjengelig. Men hvordan så prosessen egentlig ut da jeg halverte tida jeg vanligvis bruker på å skrive en artikkel, før jeg trykker på den store, grønne publiseringsknappen? Det skal du få se med dine egne øyne i dag.
Merknad
Ingen vennskap blei skadd under dette eksperimentet
Praktisk eksempel
“Work expands so as to fill the time available for its completion”.
..Var vel de eksakte ordene som Cyril Northcote Parkinson skreiv i 1955, i en artikkel til The Economist, men hvordan ser det ut i praksis?
I dag skal du få et konkret innblikk i hvordan skriveprosessen min ser ut. Og for at det ikke skal bli for langdrøyd og kjedelig for deg så har jeg gjort det mest mulig stressende for min egen del.
Hva du har i vente
I denne filmen får du se:
- Hva jeg ser etter når jeg utforsker et ukjent tema
- Hvilke spørsmål og vurderinger som gjøres underveis
- I tillegg til det øyeblikket når jeg innser at det å lese om britisk krigføring til sjøs er særdeles dårlig bruk av tid for å få jobben gjort
Hva som inngår i skriveprosessen
I går ramsa jeg opp hva jeg har lært av å skrive 25 artikler på 23 dager. Ut fra det kan vi se at det er ulike sider ved skriveprosessen. Det er ikke bare å sette seg ned å skrive på et tastatur. Som Sönke Ahrens nevner i boka How to Take Smart Notes:
It also means reading, understanding, reflecting, getting ideas, making connections, distinguishing terms, finding the right words, structuring, organizing, editing, correcting and rewriting.
Og som Ahrens også påpeker, er ikke det bare ulike oppgaver, men også oppgaver som krever ulike sinnstilstander, eller tilnærminger.
Selve skrivinga – det å produsere ord etter ord – krever en mer åpen tilnærming, hvor du utforsker det som er i hodet ditt. Redigeringa derimot – det å kutte ned overflødige ord, omstrukture setninger, og “ommøblere avsnitt” – krever en mer analytisk tilnærming. Hvor du må trekke deg ut fra den kreative bobla, og heller tenke på “Hva er det som gir mening for leseren?”.
Ved å halvere tida jeg vanligvis bruker blei det virkelig satt på spissen for min egen del iallefall.
Konklusjon
Personlig er jeg kjempestolt av å ha gjennomført det her – 24 artikler på 24 dager er neimen ikke bare-bare. Og nå som vi er ved veis ende på denne skrivekalenderen er det iallefall én ting som er sikkert – Ikke bare har jeg lært om hva jeg sjøl liker å skrive om, men jeg har også blitt mye bedre kjent med hva som må til for å utdype en tanke, og konkretisere den til noe mer fordøyelig. Til og med på halvparten av tida av det jeg pleier å gjøre.