Du kjenner kanskje til utrykket “If you wait until the last minute, it only takes a minute to do”? Eller kanskje du kjenner til originalen, “Work expands so as to fill the time available for its completion”.
Det siste der var det Cyril Northcote Parkinson som formulerte så fint i en artikkel til den engelske avisa, The Economist, i 1955. Om det stemmer eller ei, det skal vi ta en nærmere kikk på nå.
Og se hvordan hele denne artikkelen blei skrevet, inkludert presset av å skulle gjøre det på halve tida av det jeg pleier.
Et nært eksempel
I dag har jeg nemlig en avtale jeg må rekke, og den er om én time. Og jeg har ikke skrivi dagens artikkel ennå, så det her er et ypperlig eksempel for å se om Parkinsons lov faktisk har noe for seg.
Hva er det egentlig som må gjøres?
Selve prosessen for min del innebærer å:
- Finne ut hva jeg vil skrive om
- Akkurat der har jeg tjuvstarta i dag, siden jeg allerede hadde noe jeg ville skrive om
- Samle sammen et slags grunnlag basert på sitater og kilder
- Skrive rundt de tankene jeg har samla sammen
- Pynte på formateringa, gjøre det mer leselig, og publisere det på nettsida
Det er iallefall sånn jeg pleier å jobbe, men jeg kunne sikkert skalert det ned, om jeg ville.
Evig dra-kamp
For jeg tror de fleste av vårs har kjent på at man bruker langt mer tid på enn oppgave enn nødvendig, bare fordi det ikke er noen som venter på at det skal bli ferdig f. eks.
Samtidig så er det en evig dra-kamp mellom hva som er “godt nok”, og det som må til for å nå den standarden du har satt for deg sjøl.
Om du setter deg en frist, og sier at du skal få jobben gjort innen den tida, så vil du nok bli overraska over hva du får til. Det blir nok ikke perfekt, men det trenger det heller ikke være.
Hvem var egentlig Parkinson?
Parkinson var forøvrig en ivrig skribent selv, og skreiv mange bøker i løpet av karrieren. Deriblant en i 1957, som han ydmykt oppkalte etter seg sjøl – Parkinson’s Law, hvor han utdyper konseptet fra artikkelen han skreiv to år tidligere.
Forøvrig syns jeg det var artig å lese hvordan han hauser opp denne banebrytende tanken:
Before the discovery of a new scientific law—herewith presented to the public for the first time, and to be called Parkinson’s Law
Konklusjon
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke rakk å bli ferdig på 45 minutter, og måtte sende avgårde en melding i all hui og hast (beklager, Arnt!).
Men! Gode, gamle Cyril var nok inne på noe altså. Jeg blei ferdig på 55 minutter, og det er ganske mye mindre enn jeg pleier å bruke. Selv om jeg blei litt seint ute, og føler meg nå som en dårlig venn.
Om du vil kan du faktisk lese artikkelen i sin helhet, takket være noe som heter “The Wayback machine”, som er et digitalt bibliotek over internettet.
Personlig syns jeg det var spesielt moro å lese historien han dikta opp for å illustrere hvordan sju mennesker skaper mer jobb for hverandre, når de skal samarbeide om en oppgave.