Hva basket har lært meg om å være en god kollega

Intro

I løpet av det siste halvåret har jeg innsett hvor viktig det er for meg å være en god kollega. En skikkelig god kollega liksom. En som ser folka rundt seg, som spiller dem gode, og som tør å ta de vanskelige samtalene når det trengs (altså at man fokuserer på langsiktig gevinst framfor kortsiktig komfort).

Ikke at det er mitt personlige ansvar at alle har det bra, men jeg kan iallefall spille min rolle så godt jeg kan. Det blei tydeligere for meg da jeg begynte å se likhetstrekkene mellom jobben jeg gjør nå og det jeg gjorde på basketbanen før.

Fire lærdommer for å skape en vinnende kultur

Jeg er på ingen måte en basketspiller nå lenger, den tittelen har ærlig talt gått ut på holdbarhet for min del, men jeg var det i tenåra. Jeg var på ingen måte den beste spilleren på laget, men jeg skapte meg en rolle med noen egenskaper som skilte meg fra andre. Nå til dags hører jeg bare på tidligere NBA-spillere fortelle historier på ymse podkaster, i tillegg til at de analyserer hvorfor noe funker bra eller dårlig.

De historiene og synspunktene har riktignok lært meg å sette mer pris på selve idretten. Spesielt de mindre konkrete egenskapene som må ligge til rette for å skape en “vinnende kultur”. Hittil har jeg kommet fram til fire stykker:

1. Vær en stjerne i din egen rolle
2. Vær åpen for tilbakemelding
3. Hold deg selv ansvarlig
4. Hvis ikke laget vinner så er det ingen som vinner

Vær en stjerne i din egen rolle

Det er én ting som nevnes igjen og igjen blant disse basket-podkastene jeg hører på – uansett hvor mange superstjerner du har så er du helt avhengige av rollespillere som er stjerner i sin egen rolle.

Kevon Looney fra Golden State Warriors er et kjempegodt eksempel. For i sluttspillet i fjor, altså da det gjaldt som mest, så hadde han flere kamper hvor han samla inn mellom 14 til 22 returer. For å gi deg et perspektiv på ting så var det høyeste gjennomsnittet i fjorårets sesong på 12,8 returer per kamp. Han overgikk altså forventningene så til de grader, og ikke minst på et kritisk tidspunkt.

Om du ikke er kjent med basket kan det være kjekt å nevne at når noen tar en retur betyr det at noen har tatt et skudd, for å prøve å score, men bomma, og du henter inn ballen for at laget ditt kan gå i angrep eller prøve å score igjen. Det vil si at folka som drar ned mange returer gir laget sitt ekstra sjanser til å score, som igjen øker sjansen for å vinne kampen.

Andre folk, som T.J. McConnell er eksepsjonelt gode til å bare stjele ballen fra det andre laget. Spesielt etter laget hans har scora, og motstanderlaget skal kaste ballen inn. Her snakker vi nisjen av alle nisjer altså!

Mens andre spillere igjen kommer med sabla mye entusiasme og innsats, og hauser opp stemninga på laget, og spiller dermed lagkameratene sine gode på en helt annen måte enn det som faktisk skjer på banen.

Hvordan overføres det til arbeidsplassen?

Personlig har jeg selvinnsikt nok til å se at jeg er ikke den kjappeste, eller mest kreative designeren når det kommer til å lage nydelige grensesnitt. Det ække meg altså. For all del, jeg kan gjøre en solid jobb og lage noen fine greier. Ingen tvil om det, men jeg kommer aldri til å vinne en pris for et vakkert app-design akkurat. Og det er greit.

Samtidig er det mange andre styrker jeg har som skiller meg fra andre designere. Jeg har mine superkrefter foråsirresånn.

Jeg er f. eks knallgod til å intervjue og snakke med folk, og stille gjennomtenkte spørsmål. Jeg har mange års erfaring med å håndtere kunder, på godt og vondt, så jeg er trygg på at jeg kan håndtere en vanskelig situasjon på en god måte. Også syns jeg det er oppriktig gøy å lære meg nye og bedre måter å organisere tilbakemeldinger og innsiktsarbeid på. Som gir teamet jeg jobber med et bedre grunnlag for å ta beslutninger.

Eksempel

Det fikk jeg masse erfaring med da jeg jobba med AtB (kollektivtransporten i Trøndelag), hvor jeg svarte på mange av tilbakemeldingene som dukka opp i chatten, i appen.

Å kunne snu noens negative opplevelse ved å både kunne si “Tusen takk for at du sier i fra, dette jobber vi faktisk med, as we speak”, men også kunne følge opp i etterkant å si “Nå er problemet ditt løst!”, (og slenge på en liten party-emoji 🥳), det er en god følelse altså.

Det er såklart ikke alltid man treffer, men da får du muligheten til å dykke dypere og justere brukeropplevelsen til å være enda mer presis. Og DER er jeg bedre enn mange. Den empatien, nysgjerrigheten, og systematiske tilnærmingen som trengs i den samtalen er et eksempel på hvordan jeg kan være en stjerne i min rolle som UX-designer i et større team.

Ved å bli mer bevisst på hva jeg er unikt god på kan jeg også bruke det når jeg jobber med andre, for at andre skal få fokusere på det de er gode på. Det gjelder ikke bare de faglige ferdighetene dine forresten, men ulike personlighetstrekk kan også være bedre egna i noen situasjoner framfor andre.

Vær åpen for veiledning

På engelsk snakker man om det å være “coachable”. Med det så menes det at du skal evne å ta til deg tilbakemelding. At du skal være åpen for veiledning. Det er nok vanskeligere enn det høres ut som. For hvis du har gjort noe på samme måte flere ganger, om ikke flere år, hvor “åpen” tror du virkelig at du hadde vært dersom noen sa til deg “Hvis du bare endrer sånn og sånn så kan det hende du vil oppnå det du prøver på”?

Ta Mason Plumlee som et eksempel. Han er 33 år gammel, og har sannsynligvis spilt organisert basket i nærmere 25 år. Han er opprinnelig høyrehendt, og har sannsynligvis hatt samme teknikk, altså samme bevegelse for hvordan han skyter en basketball siden han var 8 år gammel. Da han derimot skada den ene fingeren på høyrehanda i fjor så sleit han med straffeskudda sine, og var blant de aller dårligste i NBA det året, med en treffprosent på 39 %.

Siden han uansett ikke hadde mye å tape var det noen som foreslo at han skulle begynne å skyte med venstrehånda i stedet. Det er noe de fleste trener på, men samtidig så har man jo langt mer mengdetrening på å skyte med den dominante hånda. Derfor er det desto mer imponerende at han faktisk har økt treffprosenten sin, opp til 59 % på straffene sine, og begynt å skyte alle skudda sine med venstre.

Det er et ekstremt eksempel, spør du meg, for det er virkelig vanskelig å endre på det muskelminnet når du har gjort noe så mange ganger, men det handler om å være åpen for veiledning.

Hvordan du tar i mot tilbakemelding

I en mer hverdagslig jobbsammenheng syns jeg det handler mer om hvordan du tar i mot tilbakemelding. Jeg har en kollega av meg i Variant som har jobba på samme prosjekt som meg tidligere. En ting som har forbausa meg flere ganger er at han har spørt meg “Hva var det jeg kunne gjort bedre i den situasjonen?”, selv når det egentlig har gått bra.

Han leiter altså etter områder han kan forbedre seg på, og tilrettelegger for en kultur hvor tilbakemelding oppfordres. Det er beundringsverdige greier altså, for de fleste av vårs forbereder seg nok bare så godt vi kan og krysser fingra for at det går bra. Ikke at man aktivt leiter etter det som kunne ha blitt gjort bedre, men det gjør han da.

Hvordan blir du mer åpen for veiledning?

For at du skal være åpen for veiledning opplever jeg at det er viktig å skille mellom deg som person, og ferdighetene dine, eller måten du gjør noe på. Ikke at du skal være en kynisk jævel akkurat, men det vil være vanskelig å ta i mot tilbakemelding dersom det føles som om det er retta mot din egen personlighet, altså selve måten du er. For det er vanskeligere å endre.

Om du har invitert folk til et møte f. eks, og du har fått i ansvar å dra i gang en workshop hvor dere skal utforske noe sammen, og du får følgende tilbakemeldinger:

Alternativ 1:

Jeg klarer ikke å henge med på opplegget ditt for du er så svevende og sykt lite konkret.

Alternativ 2:

Dersom du innleder workshopen med f. eks en agenda om hva som skal skje så kan det bli lettere for deltagerne å henge med på hvor du vil hen.

..Så går alternativ 1 mer på det personlige, på hvordan du er som person, mens alternativ 2 går mer på ferdighetene, på hvordan du kan bli bedre til å fasilitere et møte.

Dette er 100 % avhengig av personen som gir tilbakemeldinga og såklart, men det fantastiske er jo at du kan selv velge hvordan du velger å tolke tilbakemeldinga du får. Uansett om det er alternativ 1 eller 2, så kan du tvinge deg selv til å se etter potensialet for læring i det, i stedet for å se på det som en fornærmelse mot din personlighet.

Selv om det er vanskelig så kan du nemlig velge hvordan du ønsker å tolke det som sies.

Velg din egen reaksjon

Det blir såklart en helt annen situasjon, men jeg husker det var en de store lærdommene mine etter jeg leste boka “Man’s search for meaning”. Der skriver Viktor Frankl, som overlevde tre år i ulike konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig:

“Everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way.”

Bare å anerkjenne for deg selv at du står fritt til å velge din egen reaksjon til det som skjer, kan gi deg en sterkere følelse av å ha kontroll.

Hold deg selv ansvarlig

Om du mister ballen i en basketkamp, du sender en dårlig pasning, eller du er ufokusert i et øyeblikk som leder til at det andre laget scorer, så er det din feil. Og alle gjør feil, det er inneforstått, men da er det viktig å ta det på sin kappe og bare anerkjenne feilen som skjedde. At du holder deg selv ansvarlig. For dersom du prøver å legge skylda på andre gjør du bare saken verre, og skaper dårlig stemning innad i laget i samme slengen.

Eksempler på arbeidsplassen

I løpet av en arbeidsdag er det i grunn ganske likt. Det er riktignok sjeldent at det er så tydelige feil som gjøres, men når det først skjer er det viktig å anerkjenne det for at du også kan gå videre.

Om du sier at du skal gjøre noe innen en viss tid f. eks så skal du holde deg til det. Hvis du ikke rekker det må du si i fra til de som påvirkes av det. For det er naivt å tro at det ikke har ringvirkninger.

Jeg har nevnt et eksempel før hvor jeg jobba med en utvikler som måtte vente i lange tider på at jeg skulle bli ferdig med et design. Da satte jeg han i en vanskelig situasjon, siden han fikk mindre og mindre tid til å gjøre sine oppgaver på. Underveis kom jeg med unnskyldninger om hvordan det er vanskelig å fullføre én del av et design siden de tre neste funksjonene/fokusområdene også påvirker hvordan den første skal se ut.

Nå i ettertid derimot anerkjenner jeg at det var en dårlig unnskyldning, og at jeg gjorde en feil. For jeg burde vært i stand til å gi han en stygg versjon tidlig, i stedet for en fin versjon for seint. Nettopp for at han skulle komme i gang med sitt arbeid, også kunne jeg heller gjøre den neste versjonen finere, eller mer forståelig.

Fordelen av å holde deg selv ansvarlig

Når du først innrømmer ovenfor andre at du gjorde en feil så er det nesten som om du bygger opp en kvote for å holde andre ansvarlige for sine feil også. Min erfaring er det plutselig blir mer akseptabelt i teamet å si f. eks “Du har sikkert dine grunner, men her syns jeg du kunne gjort en bedre jobb”. Fordi du viser dem, klart og tydelig, at du gjør det samme for deg sjøl. Du må såklart forvente å kunne få det samme i retur, men da tilrettelegger du også for en sunn tilbakemeldingskultur hvor alle kan lære, og bli bedre.

Hvis ikke laget vinner er det ingen som vinner

Når du spiller basket så er det ti spillere på banen totalt, fem fra hvert lag. I tillegg har du en del innbyttere, så la vårs si at som et utgangspunkt har du rundt 15 spillere på ett lag. Dersom du, ene og aleine, klarer å score 60 poeng i en kamp (som er spinnvilt, bare så du veit det), betyr det fremdeles null og niks dersom dere taper kampen. Det samme gjelder på jobb og.

Det hjelper ikke om du gjør det bra, dersom sluttbrukeren eller kunden ikke er fornøyd med det dere lager. For det er i grunn ganske snevert å kun fokusere på at du skal løse en oppgave så godt du kan. Sannsynligvis vil du få mer ut av å fokusere på hva du kan gjøre for det teamet du er en del av. Og når du fokuserer på laget rundt deg, og din rolle i det, begynner du kanskje å stille deg selv spørsmål som:

• Hvordan kan jeg spille kollegaene mine gode?
  • Hva er det han eller hun har behov for nå?
• Hva er det sluttbrukeren egentlig vil høre når de gir tilbakemelding om noe som ikke fungerer?
• Hva er det vi, som et team, kan tilrettelegge for nå som vi kommer til å være takknemlige for om et halvt år?
• Hvorfor er det så viktig for kunden at vi estimerer timesbruk på hver enkelt funksjon som skal lages?
  • Hva er det jeg eventuelt kan si for å møte dem på halvveien?

Svaret på de spørsmålene kan legge grunnlaget for et godt arbeidsmiljø, en god arbeidsdag, og på lang sikt et godt arbeidsliv.

Behovet for å ventilere, og verdien av å gå videre

Med det sagt, så har vi nok alle behov for å “ventilere” om situasjoner som oppstår på jobb. Det kan være en kollega som har sagt eller gjort noe dumt, det kan være et dårlig arbeidsmiljø, eller et helvettes byråkrati. Hva enn det måtte være. Og den ventileringa er viktig, det å bare få blåst det fra seg, det må vi skape rom for. Samtidig, uansett hvordan du vrir og vender på det, så blir ikke situasjonen nødvendigvis bedre bare fordi du hadde rett. Det er som hvis du er i et forhold – hvis du vinner en diskusjon med partneren din så er det ingen som føler seg som en vinner i etterkant. Det samme gjelder på jobb også.

Og uansett, når du har fått blåst fra deg så må du kunne gå videre uten å bære det naget med deg. Da må du heller fokusere på hvordan du ønsker å reagere på situasjonen. Enten om det er noe du vil gjøre for å endre det, eller at det rett og slett er utenfor din kontroll. Om du bærer videre på det vil det bare forplante seg som ugrass over lang tid.

Artig trivia

Det sies at de beste skytterne i basket har en ufattelig dårlig hukommelse, fordi dersom de bommer på et skudd så må dem glemme det med én gang. Nettopp fordi du må kunne gå inn i det neste skuddet med selvtillitten om at du veit at du kommer til å treffe. Selv om du kanskje har bomma på de siste åtte skuddene dine.

Avslutning

Jeg veit det er vanskelig å skryte av seg sjøl, men hvis du tenker deg om, på hvilken måte er du en stjerne i din egen rolle? Må ikke være jobb altså, kan være i et forhold, et vennskap, eller en rolle av noe slag. Uansett så hadde det vært hyggelig å hørt hva du tenker.