Tidligere har jeg snakka om hva basket har lært meg om å være en god kollega. Der forklarer jeg hvordan det å være åpen for veiledning er én av de fire egenskapene som må ligge til rette for å skape en “vinnende kultur”, i mangel på bedre ord.
Eksempelet jeg bruker for å illustrere det å være åpen for veiledning er hvordan Mason Plumlee endevendte måten han skyter en basketball på. På samme måte som i fotball, hvor du lærer deg å skyte fra en veldig ung alder, så faller det seg ikke naturlig å plutselig bytte fra høyre til venstre bein på majoriteten av skuddene dine. Det var nettopp det Mason Plumlee gjorde derimot.
Jeg fortsetter med å skrive:
I en mer hverdagslig jobbsammenheng syns jeg det handler mer om hvordan du tar i mot tilbakemelding.
Jeg har en kollega av meg i Variant som har jobba på samme prosjekt som meg tidligere. En ting som har forbausa meg flere ganger er at han har spørt meg “Hva var det jeg kunne gjort bedre i den situasjonen?”, selv når det egentlig har gått bra.
Han leiter altså etter områder han kan forbedre seg på, og tilrettelegger for en kultur hvor tilbakemelding oppfordres.
Men det er flere sider til hvordan du kan lage en kultur for tilbakemelding, og det tenkte jeg å se nærmere på nå.
Hvordan lage en kultur for tilbakemelding
Prøv deg fram med det negative
Gi tilbakemelding på noe som kan gjøres bedre, eller hvor du hadde forventa mer av en kollega
Personlig opplever jeg at det er vanskeligere å gi konstruktiv kritikk, hvor jeg påpeker noe negativt, sammenlignet med å komplimentere for noe positivt
Hvordan blir du mer åpen for veiledning?
For at du skal være åpen for veiledning opplever jeg at det er viktig å skille mellom deg som person, og ferdighetene dine, eller måten du gjør noe på. Ikke at du skal være en kynisk jævel akkurat, men det vil være vanskelig å ta i mot tilbakemelding dersom det føles som om det er retta mot din egen personlighet, altså selve måten du er. For det er vanskeligere å endre.
Om du har invitert folk til et møte f. eks, og du har fått i ansvar å dra i gang en workshop hvor dere skal utforske noe sammen, og du får følgende tilbakemeldinger:
Alternativ 1:
Jeg klarer ikke å henge med på opplegget ditt for du er så svevende og sykt lite konkret.
Alternativ 2:
Dersom du innleder workshopen med f. eks en agenda om hva som skal skje så kan det bli lettere for deltagerne å henge med på hvor du vil hen.
..Så går alternativ 1 mer på det personlige, på hvordan du er som person, mens alternativ 2 går mer på ferdighetene, på hvordan du kan bli bedre til å fasilitere et møte.
Dette er 100 % avhengig av personen som gir tilbakemeldinga og såklart, men det fantastiske er jo at du kan selv velge hvordan du velger å tolke tilbakemeldinga du får. Uansett om det er alternativ 1 eller 2, så kan du tvinge deg selv til å se etter potensialet for læring i det, i stedet for å se på det som en fornærmelse mot din personlighet.
Selv om det er vanskelig så kan du nemlig velge hvordan du ønsker å tolke det som sies.
Velg din egen reaksjon
Det blir såklart en helt annen situasjon, men jeg husker det var en de store lærdommene mine etter jeg leste boka “Man’s search for meaning”. Der skriver Viktor Frankl, som overlevde tre år i ulike konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig:
“Everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way.”
Bare å anerkjenne for deg selv at du står fritt til å velge din egen reaksjon til det som skjer, kan gi deg en sterkere følelse av å ha kontroll.
Work in progress
Dette vil jeg utdype mer seinere, men enn så lenge vil jeg heller publisere noe halvferdig enn å ikke publisere det i det hele tatt.