Syntaks er et ord jeg utelukkende forbinder med programmering, med kode. Med andre ord, ting jeg ikke kan.
Som designer derimot er det naturlig at mange av samtalene mine i lĂžpet av en dag, er med de folka som fĂ„r designet til Ă„ funke â nemlig utviklere (som skriver kode). Og de, de forholder seg til syntaks! Jeg derimot, gjĂžr ikke det. Or so I thought.
Alt starta med en Aha-opplevelse pÄ side 56
For da jeg satt i senga her forleden dag, og leste i boka The Shallows pÄ morgenkvisten, fikk jeg en aha-opplevelse pÄ side 56. Forfatteren, Nicholas Carr, har gitt meg mange sÄnne Þyeblikk, men denne gangen handla det altsÄ om syntaks.
Denne gangen derimot i en mer kjent sammenheng, nemlig sprÄk. Ikke programmeringssprÄk, som Javascript, C#, HTML, CSS ogsÄ videre. Neida. I denne sammenhengen var det latin, engelsk, og gjennom mine refleksjoner om det, ogsÄ norsk.
Men hvordan er det relevant for deg?
Syntaks for hvermansen er alle de reglene som vi tar helt for gitt. Bare tenk deg hvor mye lettere det er Ă„ lese denne setningen, sammenligna med âHVORMYELETTEREDETERĂ LESEDENNESETNINGENâ.
Men hva er egentlig forskjellen der? Mellom de to setningene.
- Stor forbokstav (for Ă„ indikere starten av setningen)
- Bruk av mellomrom (for Ă„ skille ordene fra hverandre)
Og om det hadde blitt flere setninger ville ogsÄ punktsetting utgjort nok en essensiell forskjell. For sÄnt dreiv man ikke med pÄ den tida.
Dette kalles âscriptio continuaâ, og var sĂ„nn det skriftlige sprĂ„ket sĂ„ ut i sin tidligste form.
Et kjapt blikk pÄ historien til skriftsprÄk
Tanken bak scriptio continua var tilsynelatende at det skulle etterligne hvordan vi snakker muntlig â som en kontinuerlig flyt av ord som kommer etter hverandre. For nĂ„r du snakker gĂ„r lyden av ett ord inn i lyden av et annet ord, uten pauser.
Det er ogsÄ derfor folk flest, i skriftsprÄkets spede begynnelse, leste hÞyt. Nettopp for Ä hÞre den kontinuerlige flyten av ord, for Ä forstÄ hva det var snakk om.
Du lurer kanskje pÄ nÄr i verdenshistorien det her foregikk, sÄnn omtrent. Det gav meg riktignok flere spÞrsmÄl enn svar, men kort fortalt var det mellom Är 750 fÞr Kristus og fram til cirka Är 700 etter Kristus.
Da regner vi fra grekerne oppfant det fĂžrste alfabetet, med bokstaver som gjenskaper lyder, og fram til menneskeheten begynte med det vi anser som helt normal setningsoppbygning den dag i dag.
Lesing var ikke for hvem som helst
Det her fÞrte jo til at det var helsikkes vanskelig Ä lese noe i det hele tatt. Og dermed var det ogsÄ fÄ folk i et samfunn som faktisk kunne lese, fordi det var bÄde tidkrevende og vanskelig Ä forstÄ hva som stod der. For det var neimen ikke lett Ä vite hvor ett ord starta, og et annet ord slutta.
Nicholas Carr skriver at Ă„ lese pĂ„ denne tida var mer som Ă„ lĂžse et kryssord. Siden du i stor grad mĂ„tte forstĂ„ hva slags rolle et ord spilte i den stĂžrre helheten du hadde foran deg. Og det er jo klart at ikke hvermansen har tid til Ă„ prioritere sĂ„nt, sĂ„ da blei det et slags âkunnskaps-gapâ i befolkninga.
Det er her syntaks kommer inn i bildet.
Hvordan vi lÊrte Ä forstÄ hverandre
For i det vi beveger vÄrs utover 1000-tallet, blei det vanlig for flere og flere Ä skrive, og da blei det ogsÄ gradvis innfÞrt noen regler. Og det hele startet med mellomrommet. Innen 1300/1400-tallet er scriptio continua mer eller mindre historie.
Grunnen til at vi forholder vÄrs til syntaks er for Ä gjÞre det lettere for andre Ä forstÄ hva vi skriver. Det fungerer riktignok bare sÄ lenge vi bruker samme sprÄk.
Praktiske eksempler
Nylig skulle jeg skrive noen kommentarer i koden til hĂ„ndboka vĂ„r i Variant, og pĂ„ mitt primitive vis skreiv jeg /* for Ă„ starte kommentaren min, og */ for Ă„ avslutte den. Lite visste jeg om hvorfor det ikke fungerte, fĂžr jeg fikk beskjed om at det var ikke sĂ„nn man âdefinerteâ en kommentar i det tilfellet. Syntaksen i det kodesprĂ„ket var nemlig annerledes.
Jeg hadde lĂŠrt meg bittelitt Javascript, og tenkte at âkommentarer er da kommentarerâ, men reglene som blei brukt i denne sammenhengen var noe annet.
Det blir som nĂ„r du skal skrive ordet postkasse pĂ„ norsk, hvor det er sammensatt av to ord, og skrives uten mellomrom, mens det pĂ„ engelsk deles i to, og skrives som âmail boxâ.
Syntaks i kode
Overskriften du ser over her, eller mellomtittelen som vi ogsÄ kan se pÄ det som, er skrevet med Markdown-syntaksen.
Markdown kan jeg nok definitivt skrive mer om seinere, men for Ăžyeblikket kan jeg nevne at alle artiklene mine er skrevet pĂ„ den mĂ„ten. Det er sĂ„nn jeg sĂžrger for at de orda jeg har âdefinertâ som en overskrift ogsĂ„ forblir en overskrift nĂ„r jeg flytter teksten fra notatprogrammet til nettleseren, hvor skriveriet publiseres.
Hva betyr det helt konkret?
NĂ„r det kommer til en sĂ„nn overskrift, eller mellomtittel som jeg refererte til istad, sĂ„ skriver jeg tre #-symboler fĂžr selve ordene som utgjĂžr overskriften. Det kalles en âHeading level 3â, siden det er den tredje stĂžrste overskriften. Hvordan tror du at du skriver den stĂžrste overskriften i sĂ„ fall?
Jo, âHeading level 1â har kun ett #-symbol, og brukes til tittelen pĂ„ hele artikkelen (eller nettsida/appen). Den nest stĂžrste overskriften, som jeg gjerne bruker pĂ„ mellomtitlene her har tre # -symboler. Og sĂ„nn kan du fortsette videre nedover i hierarkiet.
Det er syntaks i Markdown. En liten del av den iallefall. Og beleilig nok er det ogsÄ det samme i blant annet HTML.
SÄ hva er syntaks, sÄnn egentlig?
Syntaks er altsÄ et sett med regler. Det er struktur. Det er hvordan vi formaterer tekst for Ä gjÞre det mer forstÄelig for andre
Det er som Ä fÞye seg etter kulturelle regler. De fleste av vÄrs ville ikke prompa hÞylydt mens du sitter i en stille kinosal. NÄr du ser pÄ film hjemme aleine derimot sÄ tenker du ikke over at du gjÞr det en gang.
Det er tegnet pĂ„ âreglerâ som er innarbeida over tid, og sĂ„nn sett kan du si at syntaks er noe vi forholder vĂ„rs til hele tida. Selv om ordet i seg sjĂžl er fremmed for mange av vĂ„rs, meg sjĂžl inkludert.
Fram til den aha-opplevelsen pÄ side 56.
Boka âThe Shallowsâ handler forĂžvrig om hvordan internett pĂ„virker hjernen vĂ„r. Det som er utrolig fascinerende, spĂžr du meg, er at forfatteren sammenligner hvordan hjernen vĂ„r har blitt pĂ„virka av andre teknologier ogsĂ„. Som f. eks introduksjonen av kart, og ikke minst Ă„ se pĂ„ tid i form av timer, minutter og sekunder, i stedet for bare soloppgang og solnedgang.