I det siste har jeg tenkt mye på det å lage en podkast. Og nå er et godt tidspunkt for å si at deeet.. kommer til å skje 🥳
Bakgrunn
Noen av dere veit kanskje at jeg har lagd en podkast tidligere – hvor jeg intervjua eldre folk om livene deres. Det er ganske nøyaktig 5 år siden jeg starta sesong 2 av Folk om fortida. Og i mars 2020 publiserte jeg episoden om Maria Gabrielsen, hvor hu forteller den tragiske historien om hvordan mora hennes var årsaken til at Maria – og resten av familien – blei sendt i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.
Da jeg publiserte den episoden i mars 2020 visste jeg ikke at det skulle bli den siste. Jeg hadde mange planer for en ny sesong, men med flere store endringer i livet på den tida, klarte jeg ikke å finne motivasjonen til å dra i gang en ny runde. Og siden den gang har det ikke føltes riktig å begynne på’n igjen.
Du skjønner, selv om jeg koste meg masse med kaffeslabberas hos eldre folk, og den kreative gleden av å lage intrikate lydbilder, så blei arbeidsmengden per episode altfor stor. Det tok rett og slett kverken på gleden av å lage podkast for min del. Fram til nå.
Folk om fortida, som prosjekt, ser jeg på som ferdig. Det kan tenkes at jeg plukker det opp en eller annen dag, men det har jeg ingen planer om. Nå derimot vil jeg gjøre noe annet. En litt annerledes podkast, med en annen tilnærming. Og jeg tror jammen meg den skal hete – Simen spør.
For er det én ting jeg alltid har gjort, og alltid kommer til å gjøre, så er det å stille spørsmål. Det tror jeg både familie, venner, kollegaer, og fjernt bekjente kan bekrefte.
Hvorfor nå?
Det er noe klokt i det å starte før du er klar. Da finner du heller ut av resten når du har kommet i gang. Du bygger båten mens du ror foråsirresånn.
Som forøvrig er et morsomt bilde å se for seg! For det må jo være noe sånt som det AI-bildet her, bare med en langt mer kaotisk stemning:
Psst! Et aldri så lite innsmett fra redigerings-Simen her. Etter et skråblikk fra min kjære kone viser det seg at utrykket handler ikke om å “bygge båten mens du ror”, men “båten blir til mens du ror”. Som jeg syns er to sider av samme sak, for å være ærlig, men rett skal være rett.
Det er flere ting jeg gjerne skulle hatt på plass, som f. eks et slags forsidebilde til pådden, og noen musikk-snutter som jeg kan bruke til starten, slutten, og noe midt i mellom (for de tilfellene hvor jeg må gjøre et særdeles lite elegant kutt midt i praten).
Samtidig er det mye som er på plass allerede, som jeg har jobba med i de siste ukene, og det skal jeg komme tilbake til seinere. For den arbeidsflyten jeg har tilrettelagt for meg sjøl nå er jeg temmelig fornøyd med.
Men.. du lurer kanskje på hva podkasten skal handle om?
Hva handler det om
Design og teknologi er to fristende samle-ord for å beskrive hva den skal handle om. For det virker så “enkelt”, hvis du skjønner?
Samtidig, som du sikkert merker med nyhetsbrevet mitt så liker jeg å prate om mer enn som så. Og jeg vil at podkasten skal være en kilde for inspirasjon, som jeg deretter kan skrive om i nyhetsbrevet.
At samtalene i pådden kan være en måte å gå bredt ut, og utforske temaer jeg vil lære mer om. Noe du også kan være med på. Mens nyhetsbrevet er stedet hvor jeg kan snevre inn, og konkretisere tankene mine.
Engasjement framfor tema
Sånn sett handler podkasten mer om engasjement og nysgjerrighet. Og det smitter over til andre, meg sjøl inkludert. Det er Kristopher Schau sin nysgjerrighet som gjør Rekommandert-pådden så bra, kombinert med engasjementet til Andreas Viestad. Det samme med Tim Ferriss-show, og Radio Mørch. Selv om forarbeidet og nettverket der også spiller en viktig rolle.
Tilnærminga til Erlend Mørch er faktisk som inspirerte meg i stor grad. Han beskriver podkasten sin som en “podkast av og med Erlend Mørch, og folk han gjerne vil snakke med.” Akkurat den siste biten der “folk han gjerne vil snakke med”, det er den tanken jeg blir skikkelig gira av.
Og jeg mener det er viktig å slå til når entusiasmen din kan kombineres med noe du er unikt god på. Etter å ha gjort hundrevis av intervjuer veit jeg at jeg er unikt god til å snakke med folk, og at det er noe jeg liker veldig godt. Det er en av superkreftene mine, som jeg har lyst til å bruke i større grad.
I tillegg har jeg både det tekniske utstyret, og ferdighetene som trengs for å lage noe som bare føles smud. At det har “høy produksjonskvalitet” med andre ord.
Som du kanskje ser så nerder jeg mye ut på utstyr, så det skal ikke akkurat være til noe hinder.
Langsiktig fokus
Det at jeg fokuserer innholdet på hva jeg har mest lyst til å gjøre – selv om det virker mer ullent og vagt – er ett av grepene jeg tar, for å ikke miste motivasjonen underveis. Som gjør at det er noe jeg kan holde på med over lengre tid.
Jeg tror nemlig at jeg lærer mer av å (potensielt) lage mange episoder, og forstå hva podkasten kan bli over tid. Sammenligna med å bruke masse tid i forkant på å tenke meg fram til det beste temaet jeg kan snakke rundt, hvordan jeg kan vinkle det, og hva som skal skille meg fra alle andre, med en overhengende risiko om at jeg aldri kommer helt i gang.
For meg virker det altså viktigere å tilrettelegge for engasjement over lang tid, enn at jeg forholder meg til ett spesifikt tema.
Det å lage en podkast med høy produksjonskvalitet, som skal være engasjerende og gøy å høre på, kan være tidkrevende. Veldig tidkrevende. For min del er det derfor helt essensielt å finne den sweet-spotten mellom hvor mye tid og arbeid jeg legger inn i det, og hvor mye jeg føler at jeg får ut av det.
For å påstå at jeg er noe annet enn en perfeksjonist ville nok vært en løgn. Eller. Det føles mer som om jeg har vært på avvenning de siste 10-11 årene, hvor jeg har jobba aktivt med å flytte fokuset fra perfekt til godt nok.
Ved å se på podkasten som et eksperiment blir det mer oppnåelig for min egen del. Da føles ikke prosjektet like stort, og det er lettere å si meg fornøyd med det, i og med at.. Det er jo bare et eksperiment 🤷♂️
Begrensningene til eksperimentet
Jeg har skrevet om eksperimenter tidligere, og hvordan du kan tilrettelegge for et “bra” eksperiment. Ett av de beste tipsene jeg har lært meg er:
Sørg for å avgrense det i tid, eller antall ganger du skal gjøre det.
I dette tilfellet oversetter jeg det til antall episoder.
Mens jeg utforska det å starte en podkast, leste jeg at de fleste slutter etter 7 episoder. At da dør engasjementet ut, og de fleste gidder ikke lage mer. Det vil si at du har en svææær gravplass med podkaster som stoppa på 7 episoder.
Så hvis jeg da klarer å lage 8 episoder, altså kun én mer, da har jeg bevist meg for meg sjøl at jeg har kommet over kneika. At det er noe jeg kan holde gående, hvis jeg vil. Eller så kan jeg gi meg der, og si meg fornøyd med å være bittelitt seigere enn mange andre.
En annen begrensning er at jeg tilrettelegger for en podkast som er basert på videomøter. Altså at jeg ikke gjør intervjuene fysisk i samme rom. En av grunnene til det er bare for å gjøre logistikken enklere – øke sjansen for at det skal passe for begge parter. I utgangspunktet kan det høres ut som en negativ ting, men personlig blei jeg overraska over å finne ut at flere av podkastene jeg har hørt på i årevis har vist seg å være basert på videomøter.
Planlegge for pause
Men la meg hoppe litt tilbake. For apropos 8 episoder. Det tenker jeg også er en fin mengde på én sesong. Å ved å forholde meg til pådden som en sesongbasert greie bygger jeg inn en pause mellom sesongene. Et pusterom til å vurdere om jeg vil fortsette, eller om jeg vil endre på tilnærminga mi, eller arbeidsflyten. I stedet for å bare fokusere på å produsere opp nye episoder.
Alternativet her er jo å bare pushe ut episoder på løpende bånd, men hvis jeg da tar den samme pausen, mellom episode 8 og 9 f. eks, så mister du rytmen som lytter. Du forventer at det skal komme noe, men så skjer det bare ikke. Sånn sett blir det også lettere for meg å sette forventningene du kan ha til episodene.
Frekvens
En ting jeg ikke har bestemt meg for ennå er hvor ofte jeg skal publisere nye episoder. For å være mest mulig proff så har jeg lyst til å definere en fast frekvens med en gang, for å skape forutsigbarhet. For som lytter så blir jo podkaster ofte del av en annen rutine. At du hører på en spesifikk podkast når du pendler, går til jobb, eller tar oppvasken. At du ser fram til det øyeblikket i uka når det kommer en ny episode.
Det er riktignok krevende å leve opp til for meg som skal lage og publisere episodene. For livet skjer jo.
Plutselig er det en uke hvor det er mye på jobb, et par planer med venner på kveldstid, og noe familiegreier i helga, og da er det vanskelig å finne tid til å vedlikeholde en fast frekvens.
Enten så publiserer jeg noe nytt når jeg bare føler for det. Eller så kunne jeg sagt annenhver uke kommer det en episode. Sånn at det kommer nyhetsbrev én søndag, og podkast-episode den neste søndagen, også tilbake til nyhetsbrev søndagen etter. Det er en mulighet.
Hva tenker du om frekvensen? Jeg plukker gjerne opp tråden på discord, og hvis du ikke er der fra før så håper jeg du vil bli med i gjengen.
Avslutning
Med det sagt så gleder jeg meg virkelig til å komme i gang. Det var en kveld her hvor jeg ikke fikk sove fordi jeg var så gira over hvem jeg kunne snakke med. Så jeg sneik meg ut av soverommet, for å finne penn og papir, og skreiv ned en liste på 8-9 navn, og hva jeg ville snakke med dem om.
Da er det også ekstra gøy å si at to av dem har allerede sagt ja, og den første påddepraten er allerede nå på onsdag. Så her går det unna! Det betyr riktignok ikke at den publiseres med én gang, men du blir blant de første som får vite om det når det skjer.
Og sist, men ikke minst, til deg som var nysgjerrig på hvordan arbeidsflyten kommer til å se ut – Jeg lover deg at jeg skal komme tilbake til det snart, men i denne omgangen holdt det med å definere tankene rundt podkasten. Når du veit mer om fundamentet vil også valgene for arbeidsflyten gi mer mening.