Siden sønnen min blei født for åtte måneder siden har jeg tenkt mye på dette med “skjermtid”, og hvor mye jeg bruker mobilen spesielt.
For det er både fascinerende og skummelt å se hvordan mobiltelefonen har blitt en så integrert del av hverdagen vår. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål ved hva det betyr for meg, og hvordan jeg lever livet mitt.
Refleksjoner rundt min egen mobilbruk
Som folk flest havner jeg i en slags «doom scroll»-loop støtt og stadig. Hvor jeg scroller på sosiale medier eller i nettleseren i en liten evighet.
Det har blitt ekstra tydelig for meg når jeg prøver å være til stede i de øyeblikkene som virkelig betyr noe. Som når jeg er med familien min. Da vil jeg ikke bli distrahert av et varsel om en interessant Finn-annonse, eller en Teams/Slack-melding fra en kollega. Når jeg egentlig holder på å lage middag, eller leike med sønnen min. Samtidig er det jo så altfor lett å bare la det skje.
Så hvordan kan du egentlig “fikse” det der?
Utforsker løsninger
For noen er det sikkert lettere å gå “cold turkey”, og tvinge seg sjøl til å stoppe. Uten noen form for erstatning for vanen av å scrolle på telefonen.
For min egen del blir jeg jo fort gira av duppeditter og dingsebomser, så jeg ville se om jeg om kunne bruke det engasjementet til noe nyttig. Til å tenke annerledes rundt det å bruke en telefon nå til dags. Utenom at den skal bruke meg. Som jo er tilfellet for de fleste av vårs.
Mangelen på kontroll
For et års tid siden skreiv jeg om hvordan du kan dumme ned smarttelefonen din. Siden da har faktisk TV2-nyhetene plukka opp hva jeg har gjort, og skreiv en egen artikkel om det.
Utover intervjuet med meg så snakka de også med John Petter Fagerhaug (psykolog), som tydeligvis har satt seg inn i hvordan skjermtid påvirker vårs. Og noe av det jeg syns var mest treffende var det her:
Han (John Petter) trur mange nordmenn skammar seg over eigen skjermbruk. Men kvifor gjer vi det, når «alle andre» og brukar tid på skrolling?
– Vi skammar oss når vi gjer noko vi ikkje vil gjere, svarar han.
Han legg til at det er særleg lett å skamme seg over ting som opplevast som både negative og private. Og å skamme deg over noko du bruker mykje tid på kan det få deg til å føle at du ikkje har kontroll.
Nettopp den følelsen om at du ikke har kontroll tror jeg treffer blinken.
Og i et forsøk om å ta tilbake kontrollen over sin egen telefonbruk er det mange som ser på såkalte dum-telefoner.
Dum-telefon
I prosessen av å dumme ned iphonen min kikka jeg også på hva som finnes av dum-telefoner i dag. Det er jo lett å tenke på sånne Nokia-telefoner f. eks, som mange av vårs hadde på 90-og tidlig 2000-tallet. Samtidig finnes det noen moderne alternativer der ute, som:
Helt fram til jeg så noen på Reddit som nevnte at de hadde brukt en Apple Watch som telefon over en lengre stund. For på papiret har jo den faktisk alt du trenger. Du kan ringe, sende meldinger, høre på musikk, lydbøker, og podkaster, bruke google maps til å navigere. Kan det være “the holy grail”? Kort fortalt, nei.
Smartklokke som dum-telefon
Det å bruke en smartklokke som en dum-telefon er egentlig en utrolig spennende tanke. For det fysiske formatet aleine begrenser hva du vil bruke den til. Den eneste utfordringa er at.. Det fungerer ikke i praksis. Ikke på den måten du er vant til å stole på en telefon.
Vi er alle vant til forutsigbarheten av at du får varselet om en ny melding eller telefonsamtale – uansett om du vil eller ikke. Hvis du vil dykke ned i hvorfor det ikke funker, kan du lese mer om hva jeg lærte av å bruke en Apple Watch som dum-telefon.
Paradokset med dum-telefoner
Det som er interessant er at når jeg leser andres erfaringer med å bruke dum-telefoner, uansett om det er den eller andre, så virker det som alle lander på samme konklusjon. Det er nemlig denne typen ting jeg ender opp med å lese når jeg doomscroller.
Det er denne tanken om “Hvis den bare hadde Spotify…”, “Hvis den bare hadde Google Maps…”, “Hvis den bare hadde BankID/Vipps/Kollektivtransport…” – da hadde den vært perfekt. Først da hadde det funka.
Omtrent rundt den tida sa en kompis av meg at:
Det er ikke en dum telefon du egentlig vil ha, det er en kjedelig telefon man er ute etter.
Det er nok også grunnen til at Cat S22 har blitt en favoritt for mange, siden den kjører en forenkla versjon av Android. Så du kan bruke alle de appene du trenger. Det er bare ikke like fristende fra en “gammeldags” flip-telefon.
Det er også noen luringer på reddit som har modifisert Lightphone 3 til å åpne opp for de appene som de savner, ved å dykke ned i utviklerverktøyene på telefonen. Selv om du da forbigår garantien, om jeg ikke tar helt feil.
Sånn sett går vi “full circle”, for da er vi tilbake på smarttelefonen. Men hvordan ser en kjedelig smarttelefon ut?
En kjedelig smarttelefon
Jo, den ser sånn her ut:
Det du ser her er en såkalt Jelly Star, fra et selskap som heter Unihertz. Det er en fullt fungerende Android-telefon, bare at den er knøttliten. Hvor liten, lurer du på? Jo, den er 9,5 cm høy, 5 cm bred, 1,9 cm tjukk. Til sammenligning er bredden og høyden omtrent like stor som en vanlig datamus. Eller så kan du se den ved siden av en iphone 13 mini. Som jo ligger i navnet, at den er blant de desidert mindre telefonene du finner nå til dags, men ikke i nærheten så mini som Jelly Star.
Denne lille rakkeren kosta meg 2500 kr, og etter litt knoting vil jeg si det er et av de bedre kjøpene jeg har gjort på lenge.
Mange vil nok si at iphonen min også så ganske kjedelig ut, men det er så lett og fristende å bruke den til noe gøy. Enten om det er å lese noe på nett, og gå inn i research-modus, eller om det er sosiale medier og den slags.
Og jeg tror størrelsen på telefonene egentlig er relevant her. For det er bare mer engasjerende. Det er jo morsommere å se en film på kino, sammenligna med en liten ipad. Det er det ikke noe tvil om. Det samme gjelder bilder av venner, filmsnutter av det ene og det andre, og hva enn du bruker dine fire timer med skjermtid om dagen på.
Størrelsen er jo én ting, men det skal sies at jeg har gjort en del tilpasninger på den. Det kan du lese mer om her minste-telefonen.