I det siste har jeg tenkt mye pÄ hvordan vi sammenligner vÄrs med andre. Noen vil nok si at det er unngÄelig, og det er godt mulig, men hvordan har det blitt sÄnn? Og hva kommer det av?
Svaret ligger i bĂžkene
En bok som har stĂ„tt i hylla mi i noen Ă„r nĂ„ er Status Anxiety av Alain de Botton. Det er en av de bĂžkene som jeg syns virker kjempespennende, men som jeg aldri har tatt meg tida til Ă„ lese. Fram til forrige helg, da jeg var pĂ„ en hyttetur med gode venner, hvor vi kom inn pĂ„ temaet om sammenligning, og innsĂ„ plutselig hvor relevant den boka var. Forfatteren utforsker nemlig âmenneskets desperate jakt etter anerkjennelse og hvordan dette pĂ„virker vĂ„r mentale helseâ.
Jeg har ikke lest den fra perm til perm ennÄ, men har kommet over mange nok gullkorn til at det er plenty Ä ta tak i. Skal ogsÄ sies at det er en seksjon i boka som heter SOLUTIONS, som jeg ikke har kommet til enda, men fÞr jeg kommer dit vil jeg heller drodle pÄ det sjÞl. Den drodlinga finner du altsÄ mot slutten her.
Dette er riktignok et stort tema som jeg sikkert kommer tilbake, sÄ for Ä gjÞre det enkelt for meg sjÞl tar jeg bare tak i det som har fascinert meg hittil fra boka, for det er garantert mye jeg burde hatt med for Ä gi mer kjÞtt pÄ beina, men pytt pytt.
Verdt Ă„ merke seg
NÄr jeg snakker om sammenligning nÄ sÄ bruker jeg det mer eller mindre pÄ samme mÄte som Alain de Botton bruker begrepet status-angst. For ordet sammenligning i seg selv har blitt sÄ negativt ladd, spesielt i tida vi lever i nÄ. Og det overlapper i stor grad med det statusjaget som Alain de Botton skriver om. Det er den fÞlelsen av at hvem du er og hva du har ikke er godt nok.
Sammenligning gjennom tidene
Naivt nok antok jeg at sammenligning var et nyere fenomen som har blitt forsterka noe voldsomt med sosiale medier. Det viser seg riktignok at ogsĂ„ folk pĂ„ 17- og 1800-tallet snakka om lignende temaer, som eksemplifisert i boka âThe principles of Psychologyâ, publisert i 1890, skrevet av Williams James:
No more fiendish punishment could be devised, were such a thing physically possible, than that one should be turned loose in society and remain absolutely unnoticed by all the members thereof.
If no one turned around when we entered, answered when we spoke, or minded what we did, but if every person we met âcut us deadâ, and acted as if we were non-existent things, a kind of rage and impotent despair would before long well up in us, from which the cruellest bodily torture would be a relief.
Dette kommenterer Alain de Botton ved Ă„ si at identiteten vĂ„r holdes gissel av folka vi lever rundt. Om noen ler av noe du sa eller gjorde (pĂ„ en god mĂ„te) sĂ„ forsterker det fĂžlelsen din av Ă„ vĂŠre en morsom person Ă„ vĂŠre rundt. Om du fĂ„r skryt for noe du gjorde sĂ„ fĂžles det ut som du har utretta noe â du har fĂ„tt til noe.
PĂ„ samme mĂ„te derimot sĂ„ er det ogsĂ„ en negativ likevekt. Hvis du gĂ„r inn i et rom og ingen anerkjenner at du har kommet, eller om du snakker til noen som virker utĂ„lmodige, som at du bruker unĂždvendig lang tid til Ă„ komme til poenget, eller at de har noe bedre Ă„ gjĂžre. Da er det fort gjort Ă„ tvile pĂ„ seg sjĂžl, eller fĂžle seg mindre âverdtâ.
Hvor det kom fra
NÄ mÄ jeg ta rennafart for Ä formidle en viktig del av det hele. For sÄvidt jeg har forstÄtt, sÄ har det vÊrt noen elementer i historien som kan ha fÞrt til at det var mindre sammenligning mellom enkeltfolk fÞr.
For det fĂžrste â en grunnleggende tanke om at det er arbeiderne som skaper de store verdiene i samfunnet (som bonden f. eks), og at de derfor fortjente respekt. Uten dem hadde ikke hjula i samfunnet gĂ„tt rundt. For det andre â religion spilte en stĂžrre rolle, og hvilken status du hadde i lĂžpet av livet ditt spilte ingen rolle i Guds Ăžyne, for Ă„ vurdere om du hadde vĂŠrt et godt eller dĂ„rlig menneske. For det tredje, og den klarer jeg ikke oversette pĂ„ stĂ„ende fot:
that the rich were in any case not worth honouring, for they were both unscrupulous and destined to meet a bad end in a set of imminent and just proletarian revolutions.
Middelklassen blir stĂžrre
Poenget her er at etterhvert som middelklassen blei stĂžrre og stĂžrre, utover 1900-tallet, sĂ„ var det flere som stod likt. Som spilte etter âsamme reglerâ, sammenligna med de enorme forskjellene mellom fattig og rik i tidligere Ă„rhundrer.
In so far as the great political and consumer revolutions of the eighteenth and nineteenth centuries led to psychological anguish even as they vastly improved the material lot of mankind, it is because of an extraordinary new ideal around which they were founded: a practical belief in the innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anything.
For most of history an opposite assumption had held sway: inequality and low expectations had been viewed as both normal and wise. Only a very few had ever aspired to wealth and fulfilment.
Alle kan fÄ til alt
Forfatteren fortsetter med Ă„ fortelle om nĂ„r ulikheter i samfunnet er selve normalen sĂ„ fĂ„r det ikke noe spesiell oppmerksomhet. Derimot nĂ„r folk innenfor en sosial gruppe stiller mer eller mindre likt sĂ„ legger man merke til de minste nyanser av forskjeller. NĂ„r du kombinerer det med tanken om âthe innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anythingâ sĂ„ har vi et potent grunnlag for sammenligning mellom mennesker.
For hvis alle har innstillinga om at du kan fÄ til hva enn du vil sÄ lenge du bare prÞver sÄ overlater jo det alt ansvaret til deg! Folk har jo sikkert fÄtt panikk av mindre.
Hva om du ikke klarer Ä oppnÄ drÞmmene dine da? Eller hva om du ikke har noen drÞmmer i det hele tatt som du kan fÞlge. Da mÄ det iallefall vÊre noe gÊrnt med deg. Den type tenking er jo ganske sÄ destruktiv. For det tar jo ikke hÞyde for at vi befinner vÄrs i ulike livssituasjoner, eller at det er ulikheter mellom yrker, mellom kjÞnn, eller hvilken bakgrunn du har.
Hvem vi sammenligner vÄrs med
âŠThese feelings of deprivation may not look so peculiar, however, once we consider the psychology behind the way we decide what is enough. Our sense of an appropriate limit to anything â for example, to wealth and esteem â is never decided independently. It is arrived at by comparing our condition with that of a reference group, with that of people we consider to be our equals.
We cannot appreciate what we have in isolation, or judged against the lives of our medieval forebears. We cannot be impressed by how prosperous we are in historical terms. We will take ourselves to be fortunate only when we have as much as, or a little more than, the people we grow up with, work alongside, have as friends and identify with in the public realm
Hovedsakelig blir vi misunnelig pÄ folk vi kan relatere vÄrs til. De vi fÞler at vi kan vÊre som. Og her kommer vi inn pÄ en av grunnne til at sosiale medier kan vÊre sÄ giftig. Fordi nÄr du Äpner opp for en stÞrre verden sÄ er du dÞmt til Ä finne flere folk som du kan relatere deg med. Som du ser deg selv i, bare at de har noe som ikke du har, eller har tilsynelatende fÄtt til noe som du ikke har. Og nÄr det er flere folk Ä sammenligne seg med sÄ er det ogsÄ flere folk Ä vÊre misunnelige pÄ.
Misunnelse hĂžres ut som en veldig kraftig fĂžlelse, men i vĂ„re liv tror jeg det er en mer snikende, underliggende fĂžlelse av misunnelse. Hvor du lurer deg sjĂžl til Ă„ tro at livet blir bedre dersom du hadde hatt den tingen â âĂ Ă„Ă„, hvis jeg hadde hatt den tingen sĂ„ kunne jeg gjort sĂ„nn og sĂ„nnâ.
Jeg skal pĂ„ ingen mĂ„te heve meg over den fĂžlelsen der, og late som at jeg er noe bedre sjĂžl. Seinest for tre-fire uker siden skreiv jeg jo om hvordan livet hadde vĂŠrt sĂ„ mye bedre med en spesifikk skjerm. Jeg veit jo at det ikke er tilfelle. Det endevender ikke livet akkurat, og det vil jeg da heller ikke. Samtidig er det noe med âincremental gainsâ â smĂ„ forbedringer i hverdagen som utvilsomt er et luksusgode for de av vĂ„rs som er privilegerte nok til Ă„ kunne fokusere pĂ„ det, framfor de elementĂŠre tingene man trenger for Ă„ leve et godt liv. But I digress.
Positive vinklinger
For Ä konkludere, er sammenligning alltid noe negativt? Eller kan det ogsÄ vÊre positivt?
Ă sammenligne deg med andre kan gi deg et spark bak for Ă„ gjĂžre den tingen du har hatt lyst til Ă„ gjĂžre over lengre tid. Ă hoppe ut i det ukjente. Det kan motivere deg til Ă„ potensielt prestere over egen evne, fordi du Ăžnsker Ă„ strekke deg etter Ă„ gjĂžre noe enda bedre, fordi du ser at det er mulig.
For Ä fÄ enda flere forslag pÄ bordet spÞrte jeg om hjelp fra ChatGPT, som jeg har tatt meg friheten til Ä utdype:
- SelvforstÄelse: Sammenligning kan hjelpe deg med Ä forstÄ deg sjÞl bedre, og hvor du er sammenligna med andre (f. eks i form av ferdigheter blant kollegaer)
- LÊringsmuligheter: Sammenligning kan peke ut omrÄder du kan forbedre deg pÄ for Ä komme dit du vil, eller oppnÄ mÄlet du strever etter
- Ăkt selvtillit: Dersom du er den âvinnende partenâ i sammenligninga kan det styrke selvtillit din ved Ă„ anerkjenne at du har gjort noe bra
- Normativ benchmarking: Tillater oss Ă„ sette en âstandardâ â som vi enten kanoverholde eller overgĂ„, men da veit du iallefall hvor lista er lagt
- FrustrasjonshÄndtering: Ved Ä sammenligne dine egne frustrasjoner mot hva andre gÄr gjennom kan du fÄ en bedre forstÄelse for hva andre gÄr gjennom, og at vi har alle vÄre egne utfordringer, som i gjengjeld kan hjelpe deg med Ä hÄndtere din egen frustrasjon
- Problemoppdagelse og lÞsning: Vi kan identifisere problemer og finne lÞsninger basert pÄ hvordan andre har hÄndtert lignende situasjoner. Buldring er et utrolig godt eksempel pÄ det, hvor man ser noen lÞse en klatrerute, og plutselig forstÄr du hvordan du kommer deg til toppen.
- Bygging av fellesskap og teamarbeid: Sammenligning kan bidra til et miljĂž for kollektiv lĂŠring og fellesskap.
Oppsummert vil jeg si at sammenligning kan altsÄ fÞre til personlig vekst, hvis du bare bruker det riktig.
En nyttigere sammenligning
NĂ„r jeg tenker pĂ„ det er det definitivt en overlapp her mellom statusjaget og samfunnets usaklige fokus pĂ„ âsuksessâ. Det skal jeg ikke gĂ„ inn pĂ„ nĂ„, men jeg vil heller ta en kikk pĂ„ hvordan kan vi redefinere sukess i vĂ„re egne liv for Ă„ redusere statusangst?
Et grep vi kan ta er Ä fokusere mer pÄ verdiene vi har, og sammenligne egne prestasjoner opp mot hva som er meningsfullt for vÄrs sjÞl. I stedet for Ä veie vÄre egne prestasjoner opp mot samfunnets forventninger (hva enn de er).
Psykoterapeuten Russ Harris pleier Ă„ si at âSuksess er Ă„ leve i samsvar med sine verdierâ (kilde). Er ikke det fint? Bare tenk litt pĂ„ den et Ăžyeblikk.
For om vi heller vurderer suksess basert pĂ„ spĂžrsmĂ„let âEr dette i trĂ„d med mine verdier, eller ikke?â sĂ„ blir det langt enklere Ă„ gi seg sjĂžl en fĂžlelse av mestring. For verdier kan jo vĂŠre sĂ„ mangt. Verdier handler om Ă„ definere hva som er viktig for deg, hva du ser pĂ„ som meningsfullt. Og du mĂ„ ikke begrunne det for noen, for det er jo dine verdier.
Med den definisjonen sÄ kan du vÊre vellykka i Þyeblikket selv om mÄlet ditt enten er veldig langt fram i tid, eller om du aldri nÄr det. Fordi du kan fremdeles leve i samsvar med verdiene dine.
For min egen del veier jeg prestasjonene mine opp mot verdier som Äpenhet, nysgjerrighet, utvikling, positivitet, og inkludering. Det er forÞvrig dritvanskelig Ä finne gode ord pÄ verdier altsÄ. For de blir jo som beholdere for utallige tanker og meninger, men hva skal du kalle selve beholderen?
Uansett. NĂ„ har jeg kasta mye mot deg, men hva tenker du?
Bonus
Om du vil ha en kjapp innfÞring i tankene fra Status Anxiety-boka sÄ kan du se denne 4-5-minutter lange filmen fra School of Life (hvor forfatteren ogsÄ er en av grunnleggerne av selskapet). De har ogsÄ mange andre nydelige filmer som kort og greit beskriver vanskelige konsepter, og setter ord pÄ fÞlelser som kan vÊre vanskelig Ä kjenne pÄ.
Begynnelsen av âSelf helpâ-kategorien
Alain de Botton nevner ogsĂ„ at det oppstod en egen kategori i bokhandlerne, mot slutten av 1800-tallet, som vi i dag kjenner som âSelf helpâ-kategorien. Som inkluderte bĂžker som:
William Mathewsâs Getting On in the World (1874), William Maherâs On the Road to Riches (1876), Edwin T. Freedleyâs The Secret of Success in Life (1881), Lyman Abbottâs How to Succeed (1882), William Speerâs The Law of Success (1885) and Samuel Fallowsâs The Problem of Success for Young Men and How to Solve It (1903)