I det siste har jeg tenkt mye på hvordan vi sammenligner vårs med andre. Noen vil nok si at det er unngåelig, og det er godt mulig, men hvordan har det blitt sånn? Og hva kommer det av?
Svaret ligger i bøkene
En bok som har stått i hylla mi i noen år nå er Status Anxiety av Alain de Botton. Det er en av de bøkene som jeg syns virker kjempespennende, men som jeg aldri har tatt meg tida til å lese. Fram til forrige helg, da jeg var på en hyttetur med gode venner, hvor vi kom inn på temaet om sammenligning, og innså plutselig hvor relevant den boka var. Forfatteren utforsker nemlig “menneskets desperate jakt etter anerkjennelse og hvordan dette påvirker vår mentale helse”.
Jeg har ikke lest den fra perm til perm ennå, men har kommet over mange nok gullkorn til at det er plenty å ta tak i. Skal også sies at det er en seksjon i boka som heter SOLUTIONS, som jeg ikke har kommet til enda, men før jeg kommer dit vil jeg heller drodle på det sjøl. Den drodlinga finner du altså mot slutten her.
Dette er riktignok et stort tema som jeg sikkert kommer tilbake, så for å gjøre det enkelt for meg sjøl tar jeg bare tak i det som har fascinert meg hittil fra boka, for det er garantert mye jeg burde hatt med for å gi mer kjøtt på beina, men pytt pytt.
Verdt å merke seg
Når jeg snakker om sammenligning nå så bruker jeg det mer eller mindre på samme måte som Alain de Botton bruker begrepet status-angst. For ordet sammenligning i seg selv har blitt så negativt ladd, spesielt i tida vi lever i nå. Og det overlapper i stor grad med det statusjaget som Alain de Botton skriver om. Det er den følelsen av at hvem du er og hva du har ikke er godt nok.
Sammenligning gjennom tidene
Naivt nok antok jeg at sammenligning var et nyere fenomen som har blitt forsterka noe voldsomt med sosiale medier. Det viser seg riktignok at også folk på 17- og 1800-tallet snakka om lignende temaer, som eksemplifisert i boka “The principles of Psychology”, publisert i 1890, skrevet av Williams James:
No more fiendish punishment could be devised, were such a thing physically possible, than that one should be turned loose in society and remain absolutely unnoticed by all the members thereof.
If no one turned around when we entered, answered when we spoke, or minded what we did, but if every person we met “cut us dead”, and acted as if we were non-existent things, a kind of rage and impotent despair would before long well up in us, from which the cruellest bodily torture would be a relief.
Dette kommenterer Alain de Botton ved å si at identiteten vår holdes gissel av folka vi lever rundt. Om noen ler av noe du sa eller gjorde (på en god måte) så forsterker det følelsen din av å være en morsom person å være rundt. Om du får skryt for noe du gjorde så føles det ut som du har utretta noe – du har fått til noe.
På samme måte derimot så er det også en negativ likevekt. Hvis du går inn i et rom og ingen anerkjenner at du har kommet, eller om du snakker til noen som virker utålmodige, som at du bruker unødvendig lang tid til å komme til poenget, eller at de har noe bedre å gjøre. Da er det fort gjort å tvile på seg sjøl, eller føle seg mindre “verdt”.
Hvor det kom fra
Nå må jeg ta rennafart for å formidle en viktig del av det hele. For såvidt jeg har forstått, så har det vært noen elementer i historien som kan ha ført til at det var mindre sammenligning mellom enkeltfolk før.
For det første – en grunnleggende tanke om at det er arbeiderne som skaper de store verdiene i samfunnet (som bonden f. eks), og at de derfor fortjente respekt. Uten dem hadde ikke hjula i samfunnet gått rundt. For det andre – religion spilte en større rolle, og hvilken status du hadde i løpet av livet ditt spilte ingen rolle i Guds øyne, for å vurdere om du hadde vært et godt eller dårlig menneske. For det tredje, og den klarer jeg ikke oversette på stående fot:
that the rich were in any case not worth honouring, for they were both unscrupulous and destined to meet a bad end in a set of imminent and just proletarian revolutions.
Middelklassen blir større
Poenget her er at etterhvert som middelklassen blei større og større, utover 1900-tallet, så var det flere som stod likt. Som spilte etter “samme regler”, sammenligna med de enorme forskjellene mellom fattig og rik i tidligere århundrer.
In so far as the great political and consumer revolutions of the eighteenth and nineteenth centuries led to psychological anguish even as they vastly improved the material lot of mankind, it is because of an extraordinary new ideal around which they were founded: a practical belief in the innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anything.
For most of history an opposite assumption had held sway: inequality and low expectations had been viewed as both normal and wise. Only a very few had ever aspired to wealth and fulfilment.
Alle kan få til alt
Forfatteren fortsetter med å fortelle om når ulikheter i samfunnet er selve normalen så får det ikke noe spesiell oppmerksomhet. Derimot når folk innenfor en sosial gruppe stiller mer eller mindre likt så legger man merke til de minste nyanser av forskjeller. Når du kombinerer det med tanken om “the innate equality of all humans and in the unlimited power of anyone to achieve anything” så har vi et potent grunnlag for sammenligning mellom mennesker.
For hvis alle har innstillinga om at du kan få til hva enn du vil så lenge du bare prøver så overlater jo det alt ansvaret til deg! Folk har jo sikkert fått panikk av mindre.
Hva om du ikke klarer å oppnå drømmene dine da? Eller hva om du ikke har noen drømmer i det hele tatt som du kan følge. Da må det iallefall være noe gærnt med deg. Den type tenking er jo ganske så destruktiv. For det tar jo ikke høyde for at vi befinner vårs i ulike livssituasjoner, eller at det er ulikheter mellom yrker, mellom kjønn, eller hvilken bakgrunn du har.
Hvem vi sammenligner vårs med
…These feelings of deprivation may not look so peculiar, however, once we consider the psychology behind the way we decide what is enough. Our sense of an appropriate limit to anything – for example, to wealth and esteem – is never decided independently. It is arrived at by comparing our condition with that of a reference group, with that of people we consider to be our equals.
We cannot appreciate what we have in isolation, or judged against the lives of our medieval forebears. We cannot be impressed by how prosperous we are in historical terms. We will take ourselves to be fortunate only when we have as much as, or a little more than, the people we grow up with, work alongside, have as friends and identify with in the public realm
Hovedsakelig blir vi misunnelig på folk vi kan relatere vårs til. De vi føler at vi kan være som. Og her kommer vi inn på en av grunnne til at sosiale medier kan være så giftig. Fordi når du åpner opp for en større verden så er du dømt til å finne flere folk som du kan relatere deg med. Som du ser deg selv i, bare at de har noe som ikke du har, eller har tilsynelatende fått til noe som du ikke har. Og når det er flere folk å sammenligne seg med så er det også flere folk å være misunnelige på.
Misunnelse høres ut som en veldig kraftig følelse, men i våre liv tror jeg det er en mer snikende, underliggende følelse av misunnelse. Hvor du lurer deg sjøl til å tro at livet blir bedre dersom du hadde hatt den tingen – “Ååå, hvis jeg hadde hatt den tingen så kunne jeg gjort sånn og sånn”.
Jeg skal på ingen måte heve meg over den følelsen der, og late som at jeg er noe bedre sjøl. Seinest for tre-fire uker siden skreiv jeg jo om hvordan livet hadde vært så mye bedre med en spesifikk skjerm. Jeg veit jo at det ikke er tilfelle. Det endevender ikke livet akkurat, og det vil jeg da heller ikke. Samtidig er det noe med “incremental gains” – små forbedringer i hverdagen som utvilsomt er et luksusgode for de av vårs som er privilegerte nok til å kunne fokusere på det, framfor de elementære tingene man trenger for å leve et godt liv. But I digress.
Positive vinklinger
For å konkludere, er sammenligning alltid noe negativt? Eller kan det også være positivt?
Å sammenligne deg med andre kan gi deg et spark bak for å gjøre den tingen du har hatt lyst til å gjøre over lengre tid. Å hoppe ut i det ukjente. Det kan motivere deg til å potensielt prestere over egen evne, fordi du ønsker å strekke deg etter å gjøre noe enda bedre, fordi du ser at det er mulig.
For å få enda flere forslag på bordet spørte jeg om hjelp fra ChatGPT, som jeg har tatt meg friheten til å utdype:
- Selvforståelse: Sammenligning kan hjelpe deg med å forstå deg sjøl bedre, og hvor du er sammenligna med andre (f. eks i form av ferdigheter blant kollegaer)
- Læringsmuligheter: Sammenligning kan peke ut områder du kan forbedre deg på for å komme dit du vil, eller oppnå målet du strever etter
- Økt selvtillit: Dersom du er den “vinnende parten” i sammenligninga kan det styrke selvtillit din ved å anerkjenne at du har gjort noe bra
- Normativ benchmarking: Tillater oss å sette en “standard” – som vi enten kanoverholde eller overgå, men da veit du iallefall hvor lista er lagt
- Frustrasjonshåndtering: Ved å sammenligne dine egne frustrasjoner mot hva andre går gjennom kan du få en bedre forståelse for hva andre går gjennom, og at vi har alle våre egne utfordringer, som i gjengjeld kan hjelpe deg med å håndtere din egen frustrasjon
- Problemoppdagelse og løsning: Vi kan identifisere problemer og finne løsninger basert på hvordan andre har håndtert lignende situasjoner. Buldring er et utrolig godt eksempel på det, hvor man ser noen løse en klatrerute, og plutselig forstår du hvordan du kommer deg til toppen.
- Bygging av fellesskap og teamarbeid: Sammenligning kan bidra til et miljø for kollektiv læring og fellesskap.
Oppsummert vil jeg si at sammenligning kan altså føre til personlig vekst, hvis du bare bruker det riktig.
En nyttigere sammenligning
Når jeg tenker på det er det definitivt en overlapp her mellom statusjaget og samfunnets usaklige fokus på “suksess”. Det skal jeg ikke gå inn på nå, men jeg vil heller ta en kikk på hvordan kan vi redefinere sukess i våre egne liv for å redusere statusangst?
Et grep vi kan ta er å fokusere mer på verdiene vi har, og sammenligne egne prestasjoner opp mot hva som er meningsfullt for vårs sjøl. I stedet for å veie våre egne prestasjoner opp mot samfunnets forventninger (hva enn de er).
Psykoterapeuten Russ Harris pleier å si at “Suksess er å leve i samsvar med sine verdier” (kilde). Er ikke det fint? Bare tenk litt på den et øyeblikk.
For om vi heller vurderer suksess basert på spørsmålet “Er dette i tråd med mine verdier, eller ikke?” så blir det langt enklere å gi seg sjøl en følelse av mestring. For verdier kan jo være så mangt. Verdier handler om å definere hva som er viktig for deg, hva du ser på som meningsfullt. Og du må ikke begrunne det for noen, for det er jo dine verdier.
Med den definisjonen så kan du være vellykka i øyeblikket selv om målet ditt enten er veldig langt fram i tid, eller om du aldri når det. Fordi du kan fremdeles leve i samsvar med verdiene dine.
For min egen del veier jeg prestasjonene mine opp mot verdier som åpenhet, nysgjerrighet, utvikling, positivitet, og inkludering. Det er forøvrig dritvanskelig å finne gode ord på verdier altså. For de blir jo som beholdere for utallige tanker og meninger, men hva skal du kalle selve beholderen?
Uansett. Nå har jeg kasta mye mot deg, men hva tenker du?
Bonus
Om du vil ha en kjapp innføring i tankene fra Status Anxiety-boka så kan du se denne 4-5-minutter lange filmen fra School of Life (hvor forfatteren også er en av grunnleggerne av selskapet). De har også mange andre nydelige filmer som kort og greit beskriver vanskelige konsepter, og setter ord på følelser som kan være vanskelig å kjenne på.
Begynnelsen av “Self help”-kategorien
Alain de Botton nevner også at det oppstod en egen kategori i bokhandlerne, mot slutten av 1800-tallet, som vi i dag kjenner som “Self help”-kategorien. Som inkluderte bøker som:
William Mathews’s Getting On in the World (1874), William Maher’s On the Road to Riches (1876), Edwin T. Freedley’s The Secret of Success in Life (1881), Lyman Abbott’s How to Succeed (1882), William Speer’s The Law of Success (1885) and Samuel Fallows’s The Problem of Success for Young Men and How to Solve It (1903)