Optimalisere eller fornøydifisere, det er spørsmålet. “Fornøydifisere” er vel strengt talt ikke et ord, men det var ikke “satfisficer” heller det, før økonomen Herbert Simon slo sammen satisfy og suffice rundt 1950-tallet en gang.
Hva er det snakk om
Satisficing
Satisficing handler altså om å finne et av flere alternativ som er greit nok. Det trenger ikke være det beste, og du gidder antakeligvis ikke å leite for å finne ut om det er noe som vil være bedre, nettopp fordi det du fant var godt nok. Det dekker et minimum av det du var på jakt etter iallefall.
Maximising
Det motsatte derimot er maximising, som vi heller kan omtale som optimalisering på norsk. For det handler om å finne det beste av det beste. Å snu alle steiner for å være sikker på at du gjorde det beste valget, og for at du ikke skal angre på det valget du tok. Det er forskjellen mellom de to ulike typene.
En pose-og-sekk-situasjon?
Et slags paradoks derimot, som jeg syns er spennende, er at du ikke nødvendigvis er det ene eller det andre. På samme måte som at du er ikke nødvendigvis ekstrovert eller introvert. Det er såklart mulig å være en blanding av begge. Folk er jo komplekse.
Selv om vi liker å plassere mennesker i ulike båser, som en måte å forstå verden på, så setter jeg pris på nyansene av ulike situasjoner. For jeg tror mange av vårs optimaliserer i noen situasjoner, og fornøydifiserer i andre situasjoner. Eller omvendt. At det er som en “slider” som definerer hvor ofte du gjør det ene framfor det andre.
Personlig optimaliserer jeg nok mer enn jeg fornøydifiserer foråsirresånn. Jeg liker å vite at jeg har gjort et godt valg. Et gjennomtenkt, og gjerne langsiktig valg. Uansett om det er snakk om vannflaska jeg drikker av, tastaturet jeg skriver på, t-skjortene jeg bruker, eller techpouchen jeg har ledninger i. Det er ingen tvil om at jeg bruker mye tid på å forstå hva som er det beste valget for meg, i min situasjon.
Betyr det derimot at jeg er mer lykkelig enn hvis jeg valgt noe som var godt nok? Nei, jeg er nok ikke mer lykkelig. Men hvorfor ikke?
Flere valg utgjør ikke et bedre valg
Nå kan jeg jo late som at jeg er mer belest enn det jeg egentlig er, men sannheten er at jeg veit om en bok som hadde vært veldig relevant for nettopp det jeg skal snakke om nå, nemlig The Paradox of Choice, av Barry Schwartz. Som bygger videre på mange av grunntankene til Herbert Simon.
Jeg har kanskje ikke lest boka, men jeg har da fått med meg noen gullkorn her og der. Han snakker nemlig om at en av grunnene til at maximizers er mindre fornøyd med valgene sine, sammenligna med satisficers, er at det er simpelthen for mange valg å vurdere.
Because maximization is unrealistic and usually impossible in everyday life, maximizers often feel regretful in their post-choice evaluation.
Nå skal det sies at det er sjeldent jeg setter meg ned for å gjøre en “post-choice evaluation”, men jeg skjønner jo tanken. I en artikkel som heter Maximising versus Satisficing: Happiness is a matter of choise” snakker han og noen andre forskere om at det også er en større sannsynlighet for å sammenligne seg selv med andre, blant folk som optimaliserer framfor å fornøydifisere.
Om du ikke har lest det tidligere så har jeg forresten dykka ned i historien om sosial sammenligning i et tidligere nyhetsbrev, og hvordan vi kan vinkle det til noe positivt.
Utfordringa med å leite etter det beste er at det alltid vil dukke opp noe som er bedre. Om ikke i dag eller imorra så iallefall om et år eller to. Ta hodetelefoner som et eksempel.
Hvis du kjøper de beste støydempende hodetelefonene som finnes i dag så er det en høy sannsynlighet for at det vil komme en nyere versjon av de samme hodetelefonene innen to år omtrent. Kommer du fremdeles til å være like trygg på valget ditt da? Eller tenker du at det er på tide å bytte, til tross for at de du har allerede er mer enn gode nok?
Dersom du heller velger det som er godt nok så vil det fremdeles være godt nok når noe nytt og bedre dukker opp. Fordi det var godt nok fra før, og det vil sannsynligvis være godt nok i framtida og.
Valg og identitet
En ting som traff meg mens jeg leste meg opp på detta her er hvordan det handler om identitet. Om følelsen av at en triviell avgjørelse også gjenspeiler den personen vi ønsker å være. Det setter fingeren på hvorfor det kan være så slitsomt å ta et valg i blant. Fordi noen ganger trenger du bare en tannbørste, ikke et symbol for å illustrere hva du står for her i livet.
Når det er mange alternativer å velge mellom så vurderer vi ikke bare “Hvilket alternativ har jeg lyst på”, men også “hva sier denne tingen om hvem jeg er”.
Som Barry Schwartz sier i podcast-episoden “Why aiming for the best isn’t always good for you”:
When there are two kinds of jeans, the jeans you buy are irrelevant to your values. When there are 2000 kinds of jeans, the jeans you buy are a statement to the world about your values.
Hvis du, som jeg, syns det er viktig å holde en høy standard til de viktige tinga i livet så vil egentlig alt oppfattes som en veldig viktig avgjørelse. Sagt på en annen måte – når valget du tar sier noe om deg og din identitet, så blir hvert valg desto viktigere, og vanskeligere.
En kort digresjon om valg
Stephan Ango snakker om hvordan det er flere måter å vurdere et produkt på enn bare prislappen, som f. eks pris per bruk, for å ta hensyn til et mer langsiktig fokus. Å bruke 2500 kr på støydempende hodetelefoner kan føles som mye, men når jeg bruker dem tre-fire ganger om dagen over flere år så er det plutselig et kupp.
Om jeg hadde kjøpt ski-utstyr til 10 000 kr som jeg bruker én gang i året derimot ville prisen per bruk hvert temmelig høy.
En positiv overraskelse
Hadde Herbert Simon lest det jeg har skrivi nå så kan det hende han hadde vært uenig med meg. For ut i fra det lille jeg har lest så mente han ikke at det var bedre å være en satisficer enn en maximiser. Han poengterte vel heller at det var lite produktivt, og rett og slett slitsomt å finne det beste valget blant alle alternativene som er tilgjengelige.
For å sette det enda mer på spissen så må vi snakke om cornflakes. Eller vi må ta en kikk på hva Barry Schwartz har å si om cornflakes.
In a world that where choice has proliferated in the way the modern world has, it’s easy to see how you’d spend your whole life looking for the best cereal and starve to death.
Om du derimot fokuserer på det som er godt nok vil du også legge merke til det som er bedre, når det først dukker opp.
Say you’re satisfied with cornflakes every morning, and then you stay at a friend’s house and they don’t have cornflakes, they have something else. You have some, and you say, “Oh, this is better than what I have!”.
And so now you’ve got a new good enough cereal that’s better than your old good enough cereal.
Ved å øve på å se etter det som er godt nok så vil du nemlig gi framtids-deg muligheten til å bli positivt overraska.
Å senke kravene til det som er godt nok er noe jeg har øvd meg på i mange år nå. Jeg har prøvd å ta en 80-20-tilnærming til ting, og si meg fornøyd med det, og det skal jeg også gjøre nå.