Spennende spørsmål, ikke sant? Det kom fra min gode venn, Kjartan, som forøvrig har som mål i livet og få en shoutout i nyhetsbrevet. Og jeg er da en mann av folket, så da gir man folket det folket vil ha.
Svaret mitt på det spørsmål derimot overraska egentlig meg sjøl og. For det jeg sa var at jeg syns det er langt mer personlig å både dele, men også å få et nyhetsbrev.
Middagsselskap
Det er ikke noe følelse av at det må være proft, eller kult, eller strategisk. For all del, det mååå jo ikke være det på LinkedIn, eller andre sosiale medier heller, men.. Om du ser på det som et middagsselskap da.
Formelt og prippent
Hvis LinkedIn hadde vært et middagsselskap så hadde jeg forventa å se folk som er fint og profesjonelt kledd. Sikkert i dress. At det er litt strengere forventninger til hvordan man skal oppføre seg. Og at det er en kamp om å bevise noe ovenfor de andre. At man skal være “best”. Hva enn det betyr.
Du kan såklart sitte i det selskapet der med t-skjorta di, og en litt slitt olabukse, kanskje du forteller om noe nytt du har lært deg på fritida, som du veeeit er snevert og nisjete, men som du syns er skikkelig spennende. Samtidig er det noe feil. For det føles bare ikke ut som det passer seg inn i den situasjonen. Så du må kanskje tenke deg om i større grad før du deler noe.
Hyggelig, men ekskluderende
Et nyhetsbrev for meg er mer som Twitter i langformat. Eller Mastodon, hvis du har dykka inn i det. Der kan du snakke fritt, uten å tenke så nøye over hvordan du framstår som en “merkevare”, hvor du må vedlikeholde en viss standard på det du viser fram.
Utfordringa med Twitter og Mastodon er bare folka som er der. Hvem som sitter ved bordet.
I USA er det et annet tilfelle, men her i Norge så er ikke hvermansen på Twitter. Selv om det er et spennende sted å følge med på hva som skjer innenfor dine interesser. Det samme med Mastodon. Til tross for at det genuint virker som et bedre sted å befinne seg på internett, med tanke på åpenheten det tilrettelegger for.
Og selv om det var en bølge med Twitterflyktninger som gikk over til Mastodon så er inntrykket mitt fremdeles at majoriteten der er “tech savvy”, hvite menn mellom 18-45 år. For all del, jeg havner jo i den gruppa sjøl, men da blir også samtalene mer ensidige. Vi er alle enige og interessert i de samme tinga. Nå generaliserer jeg jo noe voldsomt, men poenget er det samne.
Den gylne middelvei
Et nyhetsbrev derimot – om vi fortsetter med metaforen om middagsselskap – et nyhetsbrev ville vært åpent for alle. Alle som har en epost-adresse, og som finner påmeldings-knappen min. Det er som om jeg inviterer gjestene sjøl, basert på hvem jeg vil ha ved bordet, og hvem jeg vil snakke med. Den opplevelsen får jeg ikke på sosiale medier.