Har du tenkt over hvor lett det er å anbefale noen å lese en bok du liker, men hvor omfattende det kan være for mottakeren å følge opp anbefalinga? For det vil fort vekk ta 5-10 timer totalt å lese en bok fra ende til annen. Fordelt over et ubestemt tidsrom, som spenner fra “begynn å les boka nå med en gang” til “aldri”.
Si at jeg har anbefalt deg en bok å lese. Da veit du ikke hva jeg likte såpass godt at jeg anbefalte den videre til deg til å starte med. Du må bare ta meg på ordet, at denne boka er verdt 5-10 timer av ditt liv (eventuelt deler av boka, hvis du føler deg dristig). Det er riktignok utfordringa jeg skal prøve å gå løs på nå. Med å forklare hva jeg liker med boka jeg leser nå om dagen, både på et overordnet nivå i tillegg til konkrete eksempler med detaljerte forklaringer av hva jeg likte.
Kommentarer i margen
Typisk sett er dette de tankene jeg har mens jeg leser boka, som jeg sikkert burde skrevet i margen før jeg blar videre.
Boka kommer fra Oliver Burkeman, og heter “Four thousand weeks”, med underteksten “Time management for mortals”. 4000 uker, lurer du kanskje på, hva menes med det?
The average human lifespan is absurdly, terrifyingly, insultingly short. …Assuming you live to be eighty, you’ll have had about four thousand weeks. Certainly, you might get lucky: make it to ninety, and you’ll have had almost 4,700 weeks.
Om du er typen som blir skeptisk og tenker at du skal gjøre matta, kan jeg betrygge deg om at 80 år = 4160 uker, og 90 år = 4680 uker. Det er altså ikke heeelt presist, men herregud da, det er jo alltid godt med runde tall.
Hva er det jeg liker?
For å oppsummere er det perspektivet, først og fremst, som jeg setter pris på med denne boka. At argumentene som løftes fram hjelper deg med å snevre inn fokuset på det som betyr noe, og at du har muligheten til å prioritere hva som er viktig og riktig for deg. I stedet for å foreslå en ny tilnærming eller metode som selger deg illusjonen av at du kan oppnå mer med den samme, begrensede tida du har tilgjengelig. Dette rammes inn på en fin måte i starten:
The real problem isn’t our limited time. The real problem – or so I hope to convince you – is that we’ve unwittingly inherited, and feel pressured to live by, a troublesome set of ideas about how to use our limited time, all of which are pretty much guaranteed to make things worse.
I tillegg liker jeg hvordan forfatteren ser på livets begrensninger som noe positivt. At begrensningene frigjør deg, og “letter på trykket”, mer enn det begrenser og hemmer deg i hverdagen.
Personen bak ordene
Apropos forfatteren, så er det tre ting ved Oliver Burkeman som jeg liker spesielt godt, som gjorde leseropplevelsen desto bedre.
For det første, han er en type som har “walked the walk” foråsirresånn. Når han da snakker om produktivitet, i sin ubestemte form, kommer det fra et sted av erfaring.
I lange tider skreiv han nemlig en spalte om produktivitet for the Guardian, og i den anledning eksperimenterte han med alle slags tilnærminger, apper, og teknikker. Nettopp for at du ikke skal trenge å gjøre det samme sjøl, men at du heller kan lese om hans opplevelser, og vurdere om det er verdt det for deg. Boka i seg selv er derimot ikke en “produktivitets-bok”, men heller refleksjonene til en produktivitets-nerd.
For det er det han beskriver seg selv som – en produktivitets-nerd som er lidenskapelig opptatt av å krysse ting av oppgavelista si. Da han fikk muligheten til å skrive om produktivitet i jobbsammenheng følte han seg som en “alcoholic conveniently employed as a wine expert.”
For det andre, måten han skriver på er så utrolig britisk, på den aller beste måten. Språket er blomstrende, rikt, og ikke minst tørrvittig. Som i denne setningen hvor han referer til en annen britisk forfatter:
Back in the 1950s, a splendidly cranky British author named Charles Garfield Lott Du Cann wrote a short book, Teach Yourself to Live, in which he recommended the limit-embracing life, and he responded saltily to the suggestion that his advice was depressing. ‘Depressing? Not a bit of it. No more depressing than a cold shower is depressing … You are no longer befogged and bewildered by a false and misleading illusion about your life – like most people.’
For det tredje inkluderer han den historiske sida av ting – altså hvordan vi har havnet der vi er i dag, og jeg er en sucker for sånt.
Utdrag fra boka
Følelsen av å vente på et gjennombrudd
I et av kapitlene snakker han om sin spalte-skrivende periode, hvor han eksperimenterte med ulike teknikker og metoder.
Using these techniques often made me feel as if I were on the verge of ushering in a golden era of calm, undistracted productivity and meaningful activity. But it never arrived. Instead, I just got more stressed and unhappy.
Det er nok mange som kan kjenne seg igjen denne følelsen, og personlig er det nok dette jeg kjenner på når jeg prøver en ny app f. eks. Følelsen av at “Det her er greia, nå skjer det endelig”. Uten at jeg virkelig anerkjenner at det er det jeg tenker.
Som om hver nye app, eller tilnærming til hva enn jeg skal gjøre, er som en revolusjon av produktivitet som banker på døra mi. Om jeg bare organiserer notatene mine på denne måten, eller kjøper akkurat den to-do-appen, eller gadgeten, da løser jeg hele puslespillet og låser opp et nytt nivå av produktivitet. Uten at det nødvendigvis er noe behov for det til å starte med.
Dessuten. Den “neste nye greia” vil alltid etterfølges av noe annet, som vil gjøre det like fristende å slippe alt jeg har i henda, fordi detta må da være veien å gå! I realiteten vil det å hoppe fra den ene gjøremåten til den andre ofte skape mer hodebry, og mer vedlikehold, sammenlignet med å velge én måte å gjøre noe på som passer med din arbeidsflyt, og dine preferanser, over lang tid.
Om bruk av tid
Tid som et menneskeskapt konsept er noe som nevnes. I tillegg til hvordan det har lagt grunnlaget for mange utfordringer vi sliter med i dag, som for eksempel hvordan du bruker tida di i løpet av en dag. Eller i løpet av en uke, et år, eller livet ditt i sin helhet. For Tid, med stor T, har ikke alltid vært en valuta som brukes.
Once time is a resource to be used, you start to feel pressure, whether from external forces or from yourself, to use it well, and to berate yourself when you feel you’ve wasted it.
When you’re faced with too many demands, it’s easy to assume that the only answer must be to make better use of time, by becoming more efficient, driving yourself harder, or working for longer – as if you were a machine in the Industrial Revolution – instead of asking whether the demands themselves might be unreasonable.
Problemet, sånn Oliver Burkemann forteller det, er at vi knytter vår egen selvfølelse opp mot hvordan vi bruker tid. At tid ikke lenger er “vannet du svømmer i, men heller noe du føler at du må dominere og kontrollere for å unngå dårlig samvittighet, panikk, eller det å føle deg overvelda”.
And it becomes a lot more intuitive to project your thoughts about your life into an imagined future, leaving you anxiously wondering if things will unfold as you want them to.
Når oppgavene kommer i veien for målet
Though I’d been largely unaware of it, my productivity obsession had been serving a hidden emotional agenda.
Denne agendaen Burkeman forteller om handler om å håndtere en usikkerhet som jeg antar mange kjenner på i arbeidslivet sitt:
If I could meet every editor’s every demand, while launching various side projects of my own, maybe one day I’d finally feel secure in my career and my finances.
I blant kan vi bli så besatt av å gjøre ferdig en oppgave, eller to-do-lista i sin helhet, at vi ikke stopper opp for å tenke på hva vi egentlig gjør. Fokuset på å huke av den ene boksen etter den andre lurer deg til å tro at det alltid er noe bedre rundt neste sving. Dersom du bare blir ferdig med oppgavene du har foran deg, da blir alt bra. Da begynner du virkelig å leve drømmelivet.
..It also held at bay certain scary questions about what I was doing with my life, and whether major changes might not be needed.
If I could get enough work done, my subconscious had apparently concluded, I wouldn’t need to ask if it was all that healthy to be deriving so much of my sense of self-worth from work in the first place.
And as long as I was always just on the cusp of mastering my time, I could avoid the thought that what life was really demanding from me might involve surrendering the craving for mastery and diving into the unknown instead.
Der fantasien og framtida møtes
It’s easy for me to fantasise about, say, a life spent achieving stellar professional success, while also excelling as a parent and partner, while also dedicating myself to training for marathons or lengthy meditation retreats or volunteering in my community – because so long as I’m only fantasising, I get to imagine all of them unfolding simultaneously and flawlessly.
Fantasien har ikke konsekvenser. I drømmene dine kan du gjøre hva som helst uten at det påvirker det du allerede har gående i livet ditt, men i virkeligheten vil valgene dine alltid gå på bekostning av noe annet.
As soon as I start trying to live any of those lives, though, I’ll be forced to make trade-offs – to put less time than I’d like into one of those domains, so as to make space for another – and to accept that nothing I do will go perfectly anyway, with the result that my actual life will inevitably prove disappointing by comparison with the fantasy.
Jeg veit ikke med deg, men når jeg drømmer om framtida inkluderer det sjeldent en begrensning i tid, det er bare en udefinert evighet. Sannsynligvis drømmer du også kun om sluttresultatet, som åpner opp alle slags muligheter for livet videre, du drømmer ikke nødvendigvis om innsatsen som må legges ned for å komme dit.
Med andre ord, om du ser for deg hvordan du ønsker å leve livet ditt så har du en evighet full av muligheter foran deg. Og en “evighet full av muligheter” høres såklart bedre ut sammenligna med en langt mer realistisk framtid, som ikke bare begrenses av tida du har igjen å leve (gitt at ingenting uventa skjer), men også hva du evner å få til med tanke på helsa di, i tillegg til alle slags forpliktelser du allerede har i livet ditt.
Nå blei det mørkt og pessimistisk her, men hold ut litt til, jeg snur det straks. For Burkeman fortsetter med å si:
It’s painful to confront how limited your time is, because it means that tough choices are inevitable and that you won’t have time for all you once dreamed you might do.
It’s also painful to accept your limited control over the time you do get: maybe you simply lack the stamina or talent or other resources to perform well in all the roles you feel you should. And so, rather than face our limitations, we engage in avoidance strategies, in an effort to carry on feeling limitless.
We push ourselves harder, chasing fantasies of the perfect work–life balance; or we implement time management systems that promise to make time for everything, so that tough choices won’t be required.
Or we procrastinate, which is another means of maintaining the feeling of omnipotent control over life – because you needn’t risk the upsetting experience of failing at an intimidating project, obviously, if you never even start it. We fill our minds with busyness and distraction to numb ourselves emotionally.
Paradokset her riktignok, som jeg opplever som hovedpoenget i boka, er at når du klarer å ta innover deg “the facts of finitude”, som han kaller det. Altså livets begrensninger, selve rammene som du lever innenfor. Når du klarer å jobbe med de begrensningene i stedet for å jobbe mot dem, blir det også lettere å leve et mer produktivt, meningsfullt, og lykkelig liv.
Det er nettopp de begrensningene her, av dine 4000 uker, som kan få deg til å sette mer pris på valgene du tar.
Det du ofrer for et aktivt valg
Every decision to use a portion of time on anything represents the sacrifice of all the other ways in which you could have spent that time, but didn’t – and to willingly make that sacrifice is to take a stand, without reservation, on what matters most to you
Hver gang du tar et aktivt valg for å gjøre noe så velger du også bort mye annet. Ved å skrive nyhetsbrevet nå så velger jeg bort å gjøre småoppgaver i huset. Jeg velger bort det å jobbe på andre sideprosjekter, ringe en venn, se på TV, eller være med kona mi.
Det betyr ikke at jeg alltid vil gjøre den samme prioriteringa, men for meg akkurat nå, så var det viktigere å sette meg ned og tenke, og skrive, enn alt det andre.