Har du tenkt over hvor lett det er Ă„ anbefale noen Ă„ lese en bok du liker, men hvor omfattende det kan vĂŠre for mottakeren Ă„ fĂžlge opp anbefalinga? For det vil fort vekk ta 5-10 timer totalt Ă„ lese en bok fra ende til annen. Fordelt over et ubestemt tidsrom, som spenner fra âbegynn Ă„ les boka nĂ„ med en gangâ til âaldriâ.
Si at jeg har anbefalt deg en bok Ä lese. Da veit du ikke hva jeg likte sÄpass godt at jeg anbefalte den videre til deg til Ä starte med. Du mÄ bare ta meg pÄ ordet, at denne boka er verdt 5-10 timer av ditt liv (eventuelt deler av boka, hvis du fÞler deg dristig). Det er riktignok utfordringa jeg skal prÞve Ä gÄ lÞs pÄ nÄ. Med Ä forklare hva jeg liker med boka jeg leser nÄ om dagen, bÄde pÄ et overordnet nivÄ i tillegg til konkrete eksempler med detaljerte forklaringer av hva jeg likte.
Kommentarer i margen
Typisk sett er dette de tankene jeg har mens jeg leser boka, som jeg sikkert burde skrevet i margen fĂžr jeg blar videre.
Boka kommer fra Oliver Burkeman, og heter âFour thousand weeksâ, med underteksten âTime management for mortalsâ. 4000 uker, lurer du kanskje pĂ„, hva menes med det?
The average human lifespan is absurdly, terrifyingly, insultingly short. âŠAssuming you live to be eighty, youâll have had about four thousand weeks. Certainly, you might get lucky: make it to ninety, and youâll have had almost 4,700 weeks.
Om du er typen som blir skeptisk og tenker at du skal gjÞre matta, kan jeg betrygge deg om at 80 Är = 4160 uker, og 90 Är = 4680 uker. Det er altsÄ ikke heeelt presist, men herregud da, det er jo alltid godt med runde tall.
Hva er det jeg liker?
For Ä oppsummere er det perspektivet, fÞrst og fremst, som jeg setter pris pÄ med denne boka. At argumentene som lÞftes fram hjelper deg med Ä snevre inn fokuset pÄ det som betyr noe, og at du har muligheten til Ä prioritere hva som er viktig og riktig for deg. I stedet for Ä foreslÄ en ny tilnÊrming eller metode som selger deg illusjonen av at du kan oppnÄ mer med den samme, begrensede tida du har tilgjengelig. Dette rammes inn pÄ en fin mÄte i starten:
The real problem isnât our limited time. The real problem â or so I hope to convince you â is that weâve unwittingly inherited, and feel pressured to live by, a troublesome set of ideas about how to use our limited time, all of which are pretty much guaranteed to make things worse.
I tillegg liker jeg hvordan forfatteren ser pĂ„ livets begrensninger som noe positivt. At begrensningene frigjĂžr deg, og âletter pĂ„ trykketâ, mer enn det begrenser og hemmer deg i hverdagen.
Personen bak ordene
Apropos forfatteren, sÄ er det tre ting ved Oliver Burkeman som jeg liker spesielt godt, som gjorde leseropplevelsen desto bedre.
For det fĂžrste, han er en type som har âwalked the walkâ forĂ„sirresĂ„nn. NĂ„r han da snakker om produktivitet, i sin ubestemte form, kommer det fra et sted av erfaring.
I lange tider skreiv han nemlig en spalte om produktivitet for the Guardian, og i den anledning eksperimenterte han med alle slags tilnĂŠrminger, apper, og teknikker. Nettopp for at du ikke skal trenge Ă„ gjĂžre det samme sjĂžl, men at du heller kan lese om hans opplevelser, og vurdere om det er verdt det for deg. Boka i seg selv er derimot ikke en âproduktivitets-bokâ, men heller refleksjonene til en produktivitets-nerd.
For det er det han beskriver seg selv som â en produktivitets-nerd som er lidenskapelig opptatt av Ă„ krysse ting av oppgavelista si. Da han fikk muligheten til Ă„ skrive om produktivitet i jobbsammenheng fĂžlte han seg som en âalcoholic conveniently employed as a wine expert.â
For det andre, mÄten han skriver pÄ er sÄ utrolig britisk, pÄ den aller beste mÄten. SprÄket er blomstrende, rikt, og ikke minst tÞrrvittig. Som i denne setningen hvor han referer til en annen britisk forfatter:
Back in the 1950s, a splendidly cranky British author named Charles Garfield Lott Du Cann wrote a short book, Teach Yourself to Live, in which he recommended the limit-embracing life, and he responded saltily to the suggestion that his advice was depressing. âDepressing? Not a bit of it. No more depressing than a cold shower is depressing ⊠You are no longer befogged and bewildered by a false and misleading illusion about your life â like most people.â
For det tredje inkluderer han den historiske sida av ting â altsĂ„ hvordan vi har havnet der vi er i dag, og jeg er en sucker for sĂ„nt.
Utdrag fra boka
FÞlelsen av Ä vente pÄ et gjennombrudd
I et av kapitlene snakker han om sin spalte-skrivende periode, hvor han eksperimenterte med ulike teknikker og metoder.
Using these techniques often made me feel as if I were on the verge of ushering in a golden era of calm, undistracted productivity and meaningful activity. But it never arrived. Instead, I just got more stressed and unhappy.
Det er nok mange som kan kjenne seg igjen denne fĂžlelsen, og personlig er det nok dette jeg kjenner pĂ„ nĂ„r jeg prĂžver en ny app f. eks. FĂžlelsen av at âDet her er greia, nĂ„ skjer det endeligâ. Uten at jeg virkelig anerkjenner at det er det jeg tenker.
Som om hver nye app, eller tilnÊrming til hva enn jeg skal gjÞre, er som en revolusjon av produktivitet som banker pÄ dÞra mi. Om jeg bare organiserer notatene mine pÄ denne mÄten, eller kjÞper akkurat den to-do-appen, eller gadgeten, da lÞser jeg hele puslespillet og lÄser opp et nytt nivÄ av produktivitet. Uten at det nÞdvendigvis er noe behov for det til Ä starte med.
Dessuten. Den âneste nye greiaâ vil alltid etterfĂžlges av noe annet, som vil gjĂžre det like fristende Ă„ slippe alt jeg har i henda, fordi detta mĂ„ da vĂŠre veien Ă„ gĂ„! I realiteten vil det Ă„ hoppe fra den ene gjĂžremĂ„ten til den andre ofte skape mer hodebry, og mer vedlikehold, sammenlignet med Ă„ velge Ă©n mĂ„te Ă„ gjĂžre noe pĂ„ som passer med din arbeidsflyt, og dine preferanser, over lang tid.
Om bruk av tid
Tid som et menneskeskapt konsept er noe som nevnes. I tillegg til hvordan det har lagt grunnlaget for mange utfordringer vi sliter med i dag, som for eksempel hvordan du bruker tida di i lĂžpet av en dag. Eller i lĂžpet av en uke, et Ă„r, eller livet ditt i sin helhet. For Tid, med stor T, har ikke alltid vĂŠrt en valuta som brukes.
Once time is a resource to be used, you start to feel pressure, whether from external forces or from yourself, to use it well, and to berate yourself when you feel youâve wasted it.
When youâre faced with too many demands, itâs easy to assume that the only answer must be to make better use of time, by becoming more efficient, driving yourself harder, or working for longer â as if you were a machine in the Industrial Revolution â instead of asking whether the demands themselves might be unreasonable.
Problemet, sĂ„nn Oliver Burkemann forteller det, er at vi knytter vĂ„r egen selvfĂžlelse opp mot hvordan vi bruker tid. At tid ikke lenger er âvannet du svĂžmmer i, men heller noe du fĂžler at du mĂ„ dominere og kontrollere for Ă„ unngĂ„ dĂ„rlig samvittighet, panikk, eller det Ă„ fĂžle deg overveldaâ.
And it becomes a lot more intuitive to project your thoughts about your life into an imagined future, leaving you anxiously wondering if things will unfold as you want them to.
NÄr oppgavene kommer i veien for mÄlet
Though Iâd been largely unaware of it, my productivity obsession had been serving a hidden emotional agenda.
Denne agendaen Burkeman forteller om handler om Ä hÄndtere en usikkerhet som jeg antar mange kjenner pÄ i arbeidslivet sitt:
If I could meet every editorâs every demand, while launching various side projects of my own, maybe one day Iâd finally feel secure in my career and my finances.
I blant kan vi bli sÄ besatt av Ä gjÞre ferdig en oppgave, eller to-do-lista i sin helhet, at vi ikke stopper opp for Ä tenke pÄ hva vi egentlig gjÞr. Fokuset pÄ Ä huke av den ene boksen etter den andre lurer deg til Ä tro at det alltid er noe bedre rundt neste sving. Dersom du bare blir ferdig med oppgavene du har foran deg, da blir alt bra. Da begynner du virkelig Ä leve drÞmmelivet.
..It also held at bay certain scary questions about what I was doing with my life, and whether major changes might not be needed.
If I could get enough work done, my subconscious had apparently concluded, I wouldnât need to ask if it was all that healthy to be deriving so much of my sense of self-worth from work in the first place.
And as long as I was always just on the cusp of mastering my time, I could avoid the thought that what life was really demanding from me might involve surrendering the craving for mastery and diving into the unknown instead.
Der fantasien og framtida mĂžtes
Itâs easy for me to fantasise about, say, a life spent achieving stellar professional success, while also excelling as a parent and partner, while also dedicating myself to training for marathons or lengthy meditation retreats or volunteering in my community â because so long as Iâm only fantasising, I get to imagine all of them unfolding simultaneously and flawlessly.
Fantasien har ikke konsekvenser. I drÞmmene dine kan du gjÞre hva som helst uten at det pÄvirker det du allerede har gÄende i livet ditt, men i virkeligheten vil valgene dine alltid gÄ pÄ bekostning av noe annet.
As soon as I start trying to live any of those lives, though, Iâll be forced to make trade-offs â to put less time than Iâd like into one of those domains, so as to make space for another â and to accept that nothing I do will go perfectly anyway, with the result that my actual life will inevitably prove disappointing by comparison with the fantasy.
Jeg veit ikke med deg, men nÄr jeg drÞmmer om framtida inkluderer det sjeldent en begrensning i tid, det er bare en udefinert evighet. Sannsynligvis drÞmmer du ogsÄ kun om sluttresultatet, som Äpner opp alle slags muligheter for livet videre, du drÞmmer ikke nÞdvendigvis om innsatsen som mÄ legges ned for Ä komme dit.
Med andre ord, om du ser for deg hvordan du Ăžnsker Ă„ leve livet ditt sĂ„ har du en evighet full av muligheter foran deg. Og en âevighet full av muligheterâ hĂžres sĂ„klart bedre ut sammenligna med en langt mer realistisk framtid, som ikke bare begrenses av tida du har igjen Ă„ leve (gitt at ingenting uventa skjer), men ogsĂ„ hva du evner Ă„ fĂ„ til med tanke pĂ„ helsa di, i tillegg til alle slags forpliktelser du allerede har i livet ditt.
NĂ„ blei det mĂžrkt og pessimistisk her, men hold ut litt til, jeg snur det straks. For Burkeman fortsetter med Ă„ si:
Itâs painful to confront how limited your time is, because it means that tough choices are inevitable and that you wonât have time for all you once dreamed you might do.
Itâs also painful to accept your limited control over the time you do get: maybe you simply lack the stamina or talent or other resources to perform well in all the roles you feel you should. And so, rather than face our limitations, we engage in avoidance strategies, in an effort to carry on feeling limitless.
We push ourselves harder, chasing fantasies of the perfect workâlife balance; or we implement time management systems that promise to make time for everything, so that tough choices wonât be required.
Or we procrastinate, which is another means of maintaining the feeling of omnipotent control over life â because you neednât risk the upsetting experience of failing at an intimidating project, obviously, if you never even start it. We fill our minds with busyness and distraction to numb ourselves emotionally.
Paradokset her riktignok, som jeg opplever som hovedpoenget i boka, er at nĂ„r du klarer Ă„ ta innover deg âthe facts of finitudeâ, som han kaller det. AltsĂ„ livets begrensninger, selve rammene som du lever innenfor. NĂ„r du klarer Ă„ jobbe med de begrensningene i stedet for Ă„ jobbe mot dem, blir det ogsĂ„ lettere Ă„ leve et mer produktivt, meningsfullt, og lykkelig liv.
Det er nettopp de begrensningene her, av dine 4000 uker, som kan fÄ deg til Ä sette mer pris pÄ valgene du tar.
Det du ofrer for et aktivt valg
Every decision to use a portion of time on anything represents the sacrifice of all the other ways in which you could have spent that time, but didnât â and to willingly make that sacrifice is to take a stand, without reservation, on what matters most to you
Hver gang du tar et aktivt valg for Ä gjÞre noe sÄ velger du ogsÄ bort mye annet. Ved Ä skrive nyhetsbrevet nÄ sÄ velger jeg bort Ä gjÞre smÄoppgaver i huset. Jeg velger bort det Ä jobbe pÄ andre sideprosjekter, ringe en venn, se pÄ TV, eller vÊre med kona mi.
Det betyr ikke at jeg alltid vil gjÞre den samme prioriteringa, men for meg akkurat nÄ, sÄ var det viktigere Ä sette meg ned og tenke, og skrive, enn alt det andre.